Er forestillingen om grunnforskning nyttig?

30.08.2010 – 09:50

På en forskningspolitisk konferanse om forskningens nytte (Litteraturhuset 19. august) holdt statsråd Tora Aasland et nyansert innlegg om forskning og nytte. Hun fikk godt fram det brede perspektivet en god forskningspolitikk må ha. Samtidig argumenterte statsråden for at vi burde forlate forestillingen om et skille mellom grunnforskning og anvendt forskning. Jeg forstår statsrådens motiver for forslaget, men jeg tror det er andre grunner til at vi bør beholde et begrep om grunnforskning.

Statsråden mente at begrepsskillet har negative følger for den forskningspolitiske debatten. Det fører lett til en forestilling om at forskning med en kortere tidshorisont – anvendt forskning – oppfattes som nyttigere enn forskning med en lengre tidshorisont. Dessuten er ikke skillet veldig meningsfullt for forskerne selv. Begrepene fanger særlig opp intensjonen med prosjektet, om det sikter mot å finne løsninger på bestemte (praktiske) problemer, eller om siktemålet primært er å utvide kunnskapen uten tanke på slike anvendelser. Hvordan prosjektet utvikler seg er, vet man ofte ikke, prosjekter rettet mot anvendelse kan gi grunnleggende kunnskap og prosjekter rettet mot grunnleggende kunnskap kan gi resultater som er anvendbare også på kort sikt.

Jeg er enig i at skillet ikke er særlig meningsfullt i selve forskningen. Men grunnforskningsbegrepet oppsto ikke primært ut fra et behov i forskningen selv. Det har først og fremst vært et forskningspolitisk begrep, ikke for å framheve at anvendt forskning er nyttigere, men for å forsvare den langsiktige forskningen som i utgangspunktet ikke sikter mot spesifikke anvendelser. Da forskningens anvendelsespotensial ble åpenbar, sto politiske myndigheter i fare for å bli for nytteorienterte og kortsiktige i prioriteringene. Grunnforskningbegrepet skulle sikre at en tilstrekkelig andel av forskningsmidlene gikk til en forskningsdrevet og nyskapende forskning –som i neste omgang har et like stort potensial for å bli nyttig.

I Aftenposten 20. august mente Knut Olav Åmås at forskningsministeren ønsket å problematisere skillet mellom anvendt forskning og grunnforskning fordi statsråden vil tone ned skillet mellom programforskning og ”fri” forskning. Dette vil, sier han, kamuflere en endret balanse mellom midler som lyses ut uten tematiske føringer og midler med slike føringer.

Her forutsetter Åmås at skillet mellom programforskning og åpne utlysninger er et skille mellom anvendt forskning og grunnforskning.  Jeg mener at del av forskningsdebatten skjemmes av denne forestillingen; at programmer inviterer til anvendt og kortsiktig forskning, mens bare åpne utlysninger finansierer grunnforskning. Dette er ikke tilfelle. Ved å okkupere begrepet og knytte det unyansert til bestemte virkemidler i fordeling av forskningsmidler, fornektes at midler som fordeles gjennom programsatsinger i svært mange tilfeller også gir stort rom for nysgjerrighetsdrevet og langsiktig forskning. Mange programmer er jo initiert fra forskningsmiljøene for å sikre forskningsområdet en styrket, langsiktig finansiering.

Å skille mellom grunnforskning og anvendt forskning kan lede til lite konstruktive debatter, slik statsråden påpekte. Jeg tror likevel ikke at forskningspolitikken kan gi avkall på forestillingen om grunnforskning eller ”grunnleggende, langsiktig forskning”. Dette er en dimensjon som er svært viktig når vi skal styre den offentlige finansieringen av forskning. Men skillet går altså ikke primært mellom programmer og åpne utlysninger slik Åmås forutsetter, selv om dette skillet også er viktig i forskningspolitikken, slik også statsråden påpekte.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , , |

Vi trenger en offensiv innovasjonsdebatt

16.08.2010 – 20:58

Torger Reve og Inge Jan Henjesand bedriver en underlig form for argumentasjon i en debattartikkel i Aftenposten fredag (13. august). Artikkelen er et svar eller en kommentar til to innlegg fra henholdsvis Gunn Ovesen og meg selv etter at Aftenposten hadde hentet fram European Innovation Scoreboard og enda en gang presenterte Norge som sinke på innovasjon.

Norges innovasjonsevne er et av de viktigste spørsmålene vi kan ta opp og da er det nokså viktig at man gir et riktig bilde av situasjonen. Mitt innlegg var skrevet for å gi en kontekst som Aftenpostens oppslag manglet. Det skulle ikke oppfattes som en forsikring om alt står bra til i kongerikets innovasjon. Slik er det ikke og jeg berømmet Aftenposten for å ta tak i problemstillingen som er en av de viktigste vi kan drøfte.

Men jeg pekte på at indeksen er konstruert slik at den med Norges næringsstruktur ikke får med seg områder hvor vi har hatt stor suksess. Det samme sier Reve og Henjesand: Næringsstrukturen utgjør utvilsomt en viktig årsak til at vi oppnår svak rangering i European Innovation Scoreboard.

Jeg pekte på at olje- og gassvirksomheten ikke fanges opp, heller ikke havbruksnæringen, to næringer hvor vi har satt inn store ressurser og vist imponerende innovasjonsevne baser på forskning og teknologiutvikling. Det samme gjør Reve og Henjesand. De skriver at ”ingen nekter at norsk oljevirksomhet, norsk sjømatindustri er høykompetansevirksomhet med høyt innovasjonsnivå”.

Nei vel, da er vi enige om at indeksen har mangler når det gjelder å forstå Norges situasjon fordi den ikke fanger opp de områdene hvor norsk næringsliv har vist størst innovasjonsevne. Jeg mener dette er viktig og interessant for å bedømme utfordringene våre. Det er viktig for å forstå hvordan den videre utviklingen i Norge kan stimuleres. Jeg hevder i innlegget at det er ekstremt viktig å diskutere hvordan vi forvalter vår sterke stilling med tanke på framtida. Vi må ikke lage soveputer. Også Reve og Henjesand sier: Dette må ikke bli noen sovepute som hindrer oss i å omstille resten av norsk næringsliv.

Jeg mener at det er et viktig perspektiv for en debatt om norsk innovasjon at mye må dreie seg om videreutvikle dagens fortrinn og sterke sider. Også våre sterke næringer må være i omstilling. Det kan se ut som om Reve og Henjesand har fokus på å omstille ”resten av norsk næringsliv”.

Ellers er jeg helt enig i hva som skrives: Vi må heller bruke vår unike posisjon til å ta opp konkurransen med de beste. Vi kan bruke vår finansielle styrke til å investere offensivt i forskning og utvikling, dels i partnerskap med næringslivet selv. Dette kan legge grunnlaget for en innovasjon som styrker oss på områder hvor vi utvilsomt står svakt, men hvor vi ser et potensiale. Biotek kan være et slikt område hvor vi ser en lovende utvikling. Vår styrke i medisinsk forskning og behandling bør kunne gi grunnlag for mer næringsrettet innovasjon.

Men vi må også se om vi får nok ut av kunnskapsinvesteringene våre. Blant annet her fanger indeksen opp svakheter. Også ut over det er måltavlens indikatorer interessante som pekepinner for hvor utfordringene ligger. Jeg håper at Reve og Henjesand kan ta opp denne stafettpinnen i stedet for å konstruere uenigheter som ikke finnes.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (1) Merket , , |

Forskningen trenger journalistene

24.06.2010 – 17:16

På 80-tallet var jeg noen år koordinator for et formidlingsprogram under NAVF (det almenvitenskapelige forskningsrådet). Det var et morsomt arbeid og vi holdt på med mange av de samme problemstillingene som preger dagens debatt. Hvordan kan vi få flere forskere til å formidle mer, hvordan kan vi øke kompetansen til god formidling og evnen til å beherske ulike kommunikasjonsformer og medier?

Jeg tror ikke Lars Nyre, intervjuet i Dagens Næringsliv 23. juni, mener alvor når han sier at forskere bør holde seg unna journalister. Selv om vi har mer og bedre forskningsformidling i dag, kan utfordringene fortsatt formuleres slik vi gjorde for snart 30 år siden: Mer og bedre forskningskommunikasjon. Arbeidet i formidlingsprogrammet ledet fram til en viktig erkjennelse: Forskeren og journalisten har ulike roller og oppgaver, men er helt avhengige av hverandre. Noe av problemet ligger i at mange forskere ikke anerkjenner journalistens rolle og oppgaver. Når forskeren samarbeider med en journalist, er det journalisten som skriver artikkelen og som har ansvar for vinkling og framstilling. Forskeren er intervjuobjekt eller gir bakgrunnskunnskap. Så må forskeren i tillegg bruke kanaler der han selv er i førersetet.

Problemet i forskningsjournalistikken er vel heller at mange journalister er for servile overfor forskere. Vitenskapen er avhengig av et kritisk blikk, ikke bare fra fagfeller, men også fra andre hold. Er det noe Hjernevask-programmene har vist, er det nettopp at en kritisk, utfordrende tilnærming skaper interesse og temperatur. Dette er vi alle tjent med og dette må vi aldri ønske oss bort fra.

Problemet med Eias tilnærming var ikke at han utfordret samfunns- og kjønnsforskerne og ikke at han hadde en agenda, men at han lenge holdt agendaen skjult og ikke klargjorde for forskere den vinkling han ville ta og den sammenheng han ville skape for samtalene og for redigeringen. Jeg ville foretrukket at man ble utfordret på flatmark og ikke gjennom forsøk på bakholdsangrep. Men å bli utfordret må man ikke bare tåle; som forsker må man alltid inderlig ønske seg utfordrere.

Med andre ord bør forskere gjøre både det Nyre anbefaler, bruke et bredt sett av kanaler, og det han ikke anbefaler, snakke med journalister. Det er for sært å bruke Hjernevask-episodene som påskudd for å vende seg bort fra medier og journalister. Norges forskningsråd mener – slik universitetsledelsene mener – at forskningen må kommunisere bredt i mange kanaler. Økt forskning gir mer å formidle, og vi får bare støtte til økt forskningsinnsats om vi viser fram forskningens kvalitet og nytte – også for et større publikum.

I formidlingsprogrammet på 80-tallet jobbet vi med skrivetrening, medietrening, med samspillet forsker – journalist og mange andre saker. Nå har Forskningsrådet på sin dagsorden en ytterligere forbedret og åpen dialog mellom forskning og samfunn og da har mediene en viktig rolle. Her har vi et nasjonalt ansvar og vil prioritere å bygge kompetanse i forskningskommunikasjon både hos forskere og journalister, som et supplement til det institusjonene selv gjør. En ny studie fra EU viser at det er økende interesse for forskningsstoff. Dette er gledelig og det må vi spille på. Vi gjennomgår nå norsk presses dekning av forskningsstoff de siste ti årene og vil presentere resultater fra dette over sommeren. Hva kan vi lære? Hva kan vi gjøre bedre?

Alle er tjent med en bred og god dialog rundt forskningens muligheter, men også rundt forskningens utfordringer og dilemmaer. Samfunnet stiller større krav til åpenhet, også i forhold til hva som skjer innenfor forskningen. Det stiller nye krav til god og tillitsfull kommunikasjon. Da er absolutt ikke Lars Nyres medisin den rette. Han tror neppe på den selv. Med sin bakgrunn i medievitenskap visste han vel hva som skulle til for å få oppmerksomhet og debatt. Han som Eia.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (3) Merket , , , |

Åpen innovasjon

21.06.2010 – 09:29

Hvordan legger man til rette for innovasjon? Hva slags rolle kan det offentlige spille? Både tenkning og praksis rundt innovasjonsprosesser har endret seg. Mens tunge forskningsbedrifter tidligere drev sine egne – ofte mer lukkende – forskningslaboratorier, orienterer man seg nå langt mer mot samspill og nettverk med friere flyt av ideer og kunnskap. Vi snakker om åpen innovasjon. 

Åpen innovasjon er et perspektiv hvor man legger til grunn at bedrifter kan og bør bruke eksterne ideer like mye som interne ideer. Grensen mellom en bedrift og dens miljø blir dermed mer ”gjennomhullet” og innovasjoner kan bevege seg både inn og ut. Bakgrunnen for en slik tenkemåte er selvsagt at kunnskapsutviklingen skjer raskere og kunnskap både utvikles og fordeles bredt.  Selskapene kan derfor ikke ta sjansen på å gjøre seg helt avhengige av egen forskning.

Hva blir det offentliges rolle i en slik verden? Det offentlige må ta ansvar for en betydelig satsing på forskning ut over det den enkelte bedrift velger å satse. Dette står fast. Men staten kan også legge til rette for innovasjon gjennom å støtte opp under klynger og nettverk og dermed bidra til å styrke samspillet mellom forskning, utdanning og grupper av bedrifter med ulike oppgaver og roller i verdikjeder, bransjer eller innenfor bestemte teknologiområder.

I Norge har vi etablert programmet Norwegian Centres of Expertise (NCE) nettopp for å forsterke innovasjonsaktiviteten i de mest vekstkraftige og internasjonalt orienterte næringsklyngene i landet. Programmet skal bidra til å målrette, forbedre og akselerere pågående utviklingsprosesser i disse klyngene. Næringsklynger kan ikke vedtas opprettet. Men der forutsetningene ligger til rette, kan næringslivet og det offentlige gjøre mye for å forsterke dynamikken. NCE-programmet fokuserer på regionale næringsklynger. Sentralt i denne klyngetenkningen er et dynamisk samarbeid mellom bedriftene, kunnskapsaktører og offentlig virksomhet.

Gjennom programmet er det utpekt tolv sterke klynger med bedrifter som kan hevde seg i verdenstoppen på sitt felt. Disse tolv miljøene er blitt utpekt i hard konkurranse med flere andre sterke næringsmiljøer i Norge. Kjennetegn ved klyngene/miljøene er at de har et godt ressursfundament, de er internasjonalt orienterte og det er dynamikk i relasjonene mellom aktørene i klynga.

Det å være et NCE gir status. Den gis kun til klynger med de beste forutsetningene for videre vekst, og som har klare ambisjoner om et langsiktig og forpliktende samarbeid om innovasjons- og internasjonaliseringsprosesser. Erfaringene fra NCE-programmet er svært positive. Programmidlene gir muligheter for å forsterke samspillsarenaene slik at man blir enda mer slagkraftige i innovasjonsarbeidet.

Et eksempel på en NCE-klynge er den teknologibaserte olje- og gass klyngen på Sørlandet. Den består av ca 50 bedrifter hvor de fleste er spisskompetente leverandører i tre nisjer – offshore boring, offshore last-, losse- og forankringssystemer og aktiv bølgekompenserte kraner. Klyngen har sitt utspring i regionens lange tradisjoner innen industri og shipping. Nå bidrar den også til å styrke kunnskapsmiljøene, blant annet gjennom støtte til etablering av det teknologirettede forskningsinstitutt Teknova.

Men la meg koble våre regionale klynger til det som nå er pekt ut som Europas mest innovative region. Søndag kunne vi i Aftenposten lese om Eindhoven, Europas Silicon Valley. Denne fortellingen er et interessant apropos til vårt NCE-program og klyngetenkningen. Eindhoven har på et par tiår gått fra høy arbeidsledighet til å bli å bli kåret som den mest innovative og konkurransedyktige i Europa (Financial Times). Historien har mange sider, men det vi kan merke oss er at myndigheter, næringsdrivende, forskningsinstitutter, universiteter og det offentlige gikk sammen for å gjøre Eindhoven til en innovasjons- og teknologiregion.

Man jobbet ikke bare for å utvikle økonomien, men satset på forskning. Nå ligger det en stor forskningspark i Eindhoven. Her finnes 90 høyteknologibedrifter med 8000 ansatte fra 50 ulike nasjoner. Her knytter man seg eksplisitt til åpen innovasjon. Selskapene åpner opp for å samarbeide med andre selskaper. Man kan ikke utvikle alt selv men på samarbeide og dele gevinstene. Sammen får man til mer. Og suksessfaktoren bak en vellykket regional utvikling er at man satser på sine sterke sider, men det ligger fast at forskning og utdanning er nøkkelingredienser.

Eindhoven-historien er interessant selv om det er en lang vei fra Eindhoven til norske NCE-klynger. Eindhoven ligger sentralt i Europa med en kritisk masse og dynamikk som vi ikke kan kopiere. Likevel er idegrunnlaget sterkt beslektet og knyttet til tanken om å styrke kunnskaps- og teknologiutviklingen og sikre fri flyt av kunnskap og mennesker på tvers av institusjoner, både i forsknings- og utdanningssystemet og i næringslivet.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , , |

Norge gratulerte den nye lederen for EUs forskning

10.06.2010 – 14:59

Norge og Forskningsrådet markerte seg godt i Bryssel forrige torsdag. Forskningsrådets ledelse møtte sentrale representanter for EU-kommisjonen og vi arrangerte vår årlige mottakelse om kvelden. Det var svært morsomt at vår lunsjgjest tidligere på dagen og vår ”invited speaker” om kvelden dagen før var blitt utnevnt til ny generaldirektør for Kommisjonens DG Forskning. Robert-Jan Smits har lenge vært sentral i EUs forskningspolitikk. Samtidig er han svært godt kjent med mange av oss som representerer Norge i internasjonalt forskningssamarbeid og han er godt kjent med norsk forskning og vår rolle i forskningssamarbeidet i EU.

Han tar nå fatt på et krevende arbeid som leder for forskningsdirektoratet hvor man sterkere enn før vil se sammenhengen mellom forskning og innovasjon. Da er det interessant at han med stor interesse ser mot Norge som tidlig reorganiserte forskningsrådsstrukturen og etablerte ett forskningsråd med ansvar for hele spekteret fra grunnforskning til innovasjon. Robert-Jan Smits ser raskt bakgrunnen for denne reorganiseringen, at den lineære modellen ikke beskriver virkeligheten godt. Den offentlige forskningsfinansieringen må bygge på et helhetssyn og være fleksibel slik at man på et faglig og forskningsstrategisk grunnlag kan fordele støtten slik at fagutviklingen og innovasjonsmulighetene styrkes. Et slikt råd kan være den instans som sikrer helhet og tverrgående utfordringer.

Robert-Jan Smits ser Norge som en sentral partner innefor et European Research Area og dette er meget verdifullt for det videre arbeidet vi må gjøre for å styrke norsk forskning i et internasjonalt landskap som vil bli krevende men også svært stimulerende å operere i. Det var derfor hyggelig at akkurat vi kunne være vertskap da den nyutnevne lederen holdt sin første offentlige tale som kommende generaldirektør og at vi fikk være de første til å gratulerte den dyktige nederlenderen.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , |

Samarbeidet med den spanske armada

21.05.2010 – 16:37

Jeg er nettopp kommet tilbake fra en morsom og viktig tur til Gijon, en by ved Biskayabukta i Nord-Spania. Denne uka har European Maritime Days vært arrangert her for tredje gang. Dette er en massiv mønstring av representanter fra forskning, forvaltning og næringsliv knyttet til maritim og marin forskning. Her fikk jeg anledning til å gjøre kjent vårt forslag til et Joint Programming Initiative med tittelen Healthy and Productive Seas and Oceans. Dette skjedde i en politisk plenumssesjon hvor blant andre EUs miljøkommisær (og tidligere forskningskommisær) Janez Potocnik deltok. Også EU-parlamentet og den spanske regjering var representert.  Forslaget er utarbeidet sammen med Spania og Belgia. Det er et viktig initiativ både for å få et temaområdet høyere på en felles agenda, og for å markere Norge som en aktiv partner i det europeiske samarbeidet.

Senere på kvelden var Forskningsrådet, sammen med den spanske marine, vertskap for en gedigen mottakelse om bord på marinens stolthet, hangarskipet Principe de Asturias. Dette var mildt sagt uvanlige omgivelser for meg å ønske velkommen i, men hvor også gjestelisten var uvanlig bred og prominent med de fleste tilknyttet europeisk maritim og marin forskning og forvaltning på plass. I tillegg til min velkomsttale, talte igjen Potocnik og den andre verten, admiral Manuel Rebollo García, sjefen for den spanske ”armada”. Potocnik berømmet det norske initiativet om et fellesprogram som et viktig og fremsynt initiativ, ikke minst fordi det har et så tydelig bærekraft-perspektiv. Admiralen var også godt fornøyd med å samarbeide med Norges forskningsråd.

De som har arbeidet fram vårt JPI-forslag om marin og maritim forskning, har gjort en meget god jobb. Tilsvarende har våre norske representanter i EUs komité for Joint Programming Initiatives også jobbet meget godt og fått akseptert det norske forslaget som ett av til sammen ti forslag som nå går videre. Det ligger også et solid arbeid bak at Norge fikk anledning til å presentere seg og sitt forslag på en så spektakulær måte på Maritime Days.

Lanseringen og godkjennelsen av et JPI er et første skritt i en prosess som skal lede fram til europeiske forskningsprogrammer i direkte samarbeid mellom enkeltland. Vi er ennå i en forberedende fase i arbeidet med å utvikle metodikk for etablering av slike fellesprogram og veien vil nok være krevende, men vi kan være trygge på en ting: Dette vil være en viktig del av landskapet når det gjelder forskningsstrategisk arbeid og forskningsfinansiering i Europa i årene framover.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , , |

Enig med Ottersen om ledelse

07.05.2010 – 16:03

Rektor Ole Petter Ottersen har en replikk i Aftenposten i dag hvor han tar utgangspunkt i et intervju med meg om alle avslagene søkere til fri prosjektstøtte får. Han mener jeg legger ansvaret for misforholdet mellom tilgjengelige midler og etterspørselen etter slike midler på universitetsledelsen. Dette er å rette baker for smed. Jeg er enig hvis det var slik jeg skulle forståes.

Jeg har pekt på at når institusjonene ser det store  misforholdet, bør ledelsen på alle nivåer engasjere seg for å få i stand en felles diskusjon om og en god koordinering av søknadsarbeidet. Dette kan både gi opphav til bedre søknader, færre søknader, og at noen søknader kan kanaliseres til andre utlysninger hvor det kan være større sjanse for å lykkes. Jeg mente ikke at ledelsen skulle inn og overstyre og dirigere.

Dermed kan jeg fortelle at jeg er hundre prosent enig i Ottersens egen forståelse av hva som er god praksis. Han skriver at “Ved UiOs enheter har ledelsen et ansvar for at forskere og forskergrupper identifiserer sine sterke sider, potensial og ambisjonsnivå og søker med utgangspunkt i det.” Sånn skal det etter min mening være.

Han skriver også at “UiO arbeider aktivt med å samle ressurser og koordinere forskningsinnsats mot nasjonalt prioroiterte områder.” Dette er også helt sammenfallende med hva jeg mener bør skje, slik jeg skrev i Aftenposten 4. mai.

Jeg er glad for at vi ser likt på hva ledelsesutfordringene består i på dette feltet. Dette vil også bidra til å skape en sterk plattform for felles anstrengelser for å styrke Forskningsrådets virkemidler som fri prosjektstøtte og institusjonenes egen grunnfinansiering.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , |

Ikke skyt på pianisten

07.05.2010 – 15:39

Forskningsrådet vil ha vekst i fri prosjektstøtte
Vi har hatt en debatt om fri prosjektstøtte. Det er bra og fagmiljøenes sterke innsats for en styrket fri prosjektstøtte er helt på linje med Forskningsrådets prioriteringer. Vi har fremmet forslag om vekst hvert år og de siste to årene har dette vært en av våre hovedprioriteringer. Det er derfor verken riktig eller hensiktsmessig å gjøre Forskningsrådet til skyteskive for den manglende veksten på denne budsjettposten. Vi må heller forene krefter i argumentasjonen for en slik prioritering og samtidig godta at det i siste omgang er politikerne som avgjør hvilke overordnede prioriteringer som skal gjelde for anvendelsen av offentlige forskningsmidler.

Forskningsrådet er også forskningsaktørenes stemme
I kampens hete er det også noen som kommer i skade for å framstille Forskningsrådet som en organisasjon uten kontakt og samspill med forskningsinstitusjoner og næringsliv. Dette er uheldig for forskningens renommé i forhold til de politiske beslutningstakerne. For det er markerte personer fra det norske forskningssystemet som preger Forskningsrådets styresystem. Vi finner for eksempel seks representanter fra rektoratet ved norske høyskoler og universitet bare i våre divisjonsstyrer og Hovedstyret.

Vårt budsjettforslag utarbeides på grunnlag av meget omfattende dialoger med forskningssystemet og næringslivet. Denne dialogen skjer gjennom alle våre programstyrer, fagkomiteer og gjennom en rekke formelle og uformell kontaktmøter. Forskningsrådets ansatte bruker svært mye av sin tid i dialog med fagmiljøene. Det virker derfor lite informert og uheldig å gjøre Forskningsrådet til noe helt annet enn – og en aktør i avstand fra forskningsinstitusjonene.

Forskningsprogrammer er ikke mindreverdig forskningsfinansiering
I argumentasjonen for fri prosjektstøtte er det også mange ved universitetene som gjør programmene til skyteskive. Det blir argumentert med at programmene er styrt forskning som kan være nyttig i et avgrenset perspektiv men som er lite interessant i et forskningsperspektiv. Programmer blir et skjellsord og Forskningsrådet framstilles som en aktør som på død og liv skal styre forskningen på en begrensende måte gjennom programmer. Igjen konstrueres det en motsetning mellom Forskningsrådet og fagmiljøene.

Men programsatsinger er en hovedmodell for forskningsfinansiering i vår tid. Den sterke veksten i offentlige forskningsbevilgninger er knyttet til forskningens samfunnsrolle, og det er folkestyrets representanter – politikerne – som prioriterer hovedstørrelsen i pengebruken. Det gjøres tematiske og teknologiske prioriteringer. Prioriteringene fremmes gjerne gjennom forskningsmeldinger som behandles i Stortinget og de følges opp gjennom statsbudsjettene. Men dette er jo som alle vet ikke hele historien. Politikernes prioriteringer skjer ikke bare top down. De springer gjerne ut av fagmiljøenes egne innspill og initiativer, akkurat slik politikk ofte blir skapt, som svar på de problemoppfatninger og saker som fremmes av ulike interessegrupper i samfunnet.

Noen av programsatsingene er initiert mer direkte av fagmiljøene – andre er utviklet og finansiert mer som politiske prioriteringer, men aldri uten at dette også har vært fremmet av representanter for fagene og miljøene.

Forskningsrådet er den aktør – eller arena – som får i oppdrag å utvikle faglige strategier for å følge opp prioriteringene. I dette arbeidet jobber Forskningsrådets ansatte og styrerepresentanter i tett dialog med forskningsmiljøene. Det gjelder i utviklingen av faglige eller tematiske strategiplaner eller av programplaner. I utviklingen av FUGE-programmet var det et tett arbeidsfellesskap mellom ulike aktører med fagmiljøenes representanter som toneangivende. Dagens Oslo-rektor ledet programstyret og dette styret gjorde et viktig arbeid fra et nasjonalt ståsted gjennom å bevilge midler til ”plattformer” for genomforskning i godt samspill og arbeidsdeling mellom institusjonene landet over. Programmet har vært en satsing av største nasjonale betydning.

Jeg kunne nevne mange andre satsinger. Nevronor er et program som er initiert i samarbeid med de medisinske fakultetene. Renergiprogrammet følger opp nasjonale mål om å utvikle miljøvennlig energi etc etc. Det er denne type satsinger som karakteriseres som mindreverdige av toneangivende representanter for universitetene. Dette hjelper ikke fri prosjektstøtte, men det undergraver Forskningsrådets rolle og kan så tvil hos politikerne om det er verdt å satse mer på forskning.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , |

Unge talenter

27.04.2010 – 08:43

Mange forutsetninger må på plass for å sikre høyeste kvalitet på forskningen. En av disse er at talentfulle og interesserte ungdommer ønsker å bli forskere. Det kan vi ikke ta for gitt, faktisk enda mindre nå enn tidligere. Talentene er attraktive for mange, og forskningen må konkurrere om å tilby gode vilkår.

Proscientia er Forskningsrådets prosjekt for å øke interessen for forskning og vitenskap blant i elever i ungdomsskolen, videregående skole og første året deretter (12-21 år). Ett tiltak er Konkurransen Unge Forskere, en konkurranse hvor ungdom fra hele landet sender inn sine prosjekter og kniver om fristende premier. Rundt 200 prosjekter deltar hvert år.

Fredag i forrige uke gikk årets store prisutdeling av stabelen i Norsk Teknisk Museum med kunnskapsminister Kristin Halvorsen som en engasjert prisutdeler. Hennes begrunnelser for å forfølge forskningsideer langt utenfor det man i øyeblikket tenker på som matnyttig, var en kunnskapsminister verdig.

Professor Trond Schumacher holdt juryens tale, og han må nevnes ikke bare for talen. Han må også takkes for et stort og viktig, og helt sikkert svært morsomt arbeid. Han er juryens leder for 22. gang og gjør en stor jobb sammen med sine jurykolleger. Jeg var selv til stede og delte ut en av prisene, Forskningsrådets humaniorapris.

Det ble et flott arrangement. Som andre før meg, ble jeg både glad, rørt og stolt over alt det talent denne konkurransen klarer å synliggjøre. Jeg bladde gjennom juryens uttalelser og konklusjoner og fikk sett på noen av oppgavene. Det er rett og slett et fantastisk høyt nivå over de innleverte arbeidene. Fem førstepriser ble delt ut innenfor ulike fagområder. En utrolig grundig oppgave handlet om stedsnavn på gården Tverå i Vefsn. En annen oppgave var et lite mesterverk om dyrking av alger. En tredje var en innsiktsfull studie i fattigdom på landsbygda i Latin-Amerika. Oppgavene viste en stor kreativitet i problemstillinger. Forskning skal være banebrytende og da må man allerede i spørsmålsstillingene ta turen bort fra hovedløpene.

Jeg noterte meg at det blant deltakerne som ble premiert, var en stor overvekt av jenter. Uansett hva dette kan forklares med, viser det at vi må arbeide for å beholde jentene etter at de har tatt sin doktorgrad, hvis vi er opptatt av å sikre talentene for forskning. I dag er det for stort frafall. Jeg tror dette ikke minst vil handle om hva vi klarer å tilby dem av rammevilkår rundt en forskningskarriere. Jenter finner seg tydeligvis ikke i hva som helst, og det tror jeg er bra. Det gir impulser ikke bare til å holde på talentene, men til å utvikle forskningsinstitusjonene slik at de tar vare på overskudd og kreativitet hos unge talenter.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , |

Sats på universitetene!

15.04.2010 – 10:31

Statsministeren gjorde kunnskapssamfunnet til et hovedtema i sin nyttårstale. Dette var en viktig markering. En forutsetning for å realisere kunnskapssamfunnet er sterke forskningsuniversiteter, ikke fordi de har monopol på utvikling av kunnskap, men fordi de har den viktigste rollen.

Universitetenes doble oppdrag – høyere utdanning og forskning – er et viktig prinsipp, men gir styringsmessige utfordringer. Når institusjonene nå står foran en betydelig studentvekst, kan vi frykte at de får mer enn nok med å mestre undervisningsoppdraget. Utvalget som utredet UoH-sektorens handlingsrom, viste at selv ikke en betydelig vekst har holdt tritt med den økte aktiviteten de siste åra. Man har utdannet flere enn rammetallene forutsetter og den sterke veksten i stipendiater og postdoktorer er heller ikke fullfinansiert, selv om satsene er forbedret det siste året. Dette har redusert handlingsrommet. Regjeringen må bøte på dette slik at ikke forskningsvilkårene svekkes.

Samtidig må departementet bidra til at institusjonene kan utvikle sin selvstendighet gjennom mindre detaljert styring og institusjonene på sin side må utvikle handlingsevnen. I Europa diskuteres nå hvordan man kan styrke og modernisere universitets- og høgskolesektoren. Det pekes på at universitetene må gis økte ressurser parallelt med at institusjonene blir mer selvstendige. Det er en positiv sammenheng mellom autonomi, bedre forskningsresultater og økt evne til å skaffe tilleggsfinansiering.

Med økt frihet må institusjonene bygge tillit gjennom åpenhet om ressursbruk. De må vise at det er god sammenheng mellom innsatsfaktorer og resultater. Dette krever strategi og ledelse. Ledelsen kan sikre økt handlingsrom gjennom ekstern finansiering av prosjekter. Men prosjektene må budsjetteres riktig. En viss samfinansiering vil være normalen i prosjekter fra Forskningsrådet, mens oppdragsprosjekter må fullfinansieres. På dette feltet er det et klart forbedringspotensial og vi trenger en god og konkret dialog om dette.

Handlingsromutvalget så veksten i eksterne inntekter som et problem. Jeg mener denne utviklingen er nødvendig for å sikre høy kvalitet i forskning og gi evne til å følge opp nasjonale prioriteringer. Vi må ha ordninger som kan sikre bredden i forskningen og evne til å støtte nye områder. De fleste land gjennomfører en sterkere strategisk prioritering av forskningsmidlene. Mer selvstendige institusjoner kan lettere trekkes inn i realiseringen av en nasjonal forskningspolitikk. Da må mer av pengene gjennom Forskningsrådet fordeles slik at ledelsen gis en rolle i de interne prioriteringene.

Forskningsrådet har de siste årene beveget seg mot større prosjekter med lengre varighet, de beste får mer. Dette er den rollen Forskningsrådet bør ha, men forutsetter at institusjonene selv kan sikre sine forskere mindre, men helt nødvendige driftsmidler. Senterbevilgninger gir universitetsledelsen en økt strategisk rolle både i søknads- og driftsfasen, mens mye av de eksterne midlene for øvrig er knyttet opp mot den enkelte forskergruppe, uten en reell rolle for ledelsen.

I Sverige ble nylig ”strategiske satsinger” introdusert som et nytt grep i forskningspolitikken. Hensikten er å bygge opp fremragende forskningsmiljø på områder som er viktige for samfunns- og næringspolitiske mål. Midlene fordeles gjennom nasjonal konkurranse og satsingene har en størrelse og en varighet som mer ligner på øremerkede grunnbevilgninger. Opplegget er ikke ulikt våre senterbevilgninger, kanskje særlig våre sentre for forskningsdrevet innovasjon, men utlyst med prioriterte temaområder. Vi bør diskutere om vi skal satse enda mer på større institusjonsrettede, strategiske bevilgninger også innenfor tematiske satsinger.

Det norske samfunnet må husholdere med sine midler. Å styrke universitetenes strategiske evne og kvalitet som forskningsinstitusjoner, er å investere i kunnskapssamfunnet. Dette er den beste strategi for å mestre de globale utfordringene statsministeren pekte på i sin nyttårstale.

Dette innlegget er publisert som kronikk i Aftenposten 15.4.2010

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , |