Jeg hørte med stor glede på statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale i år. Han gjorde et hovedpoeng av at kunnskap er nøkkelen til hva vi skal leve av i framtiden. Ja, jeg tolket statsministeren slik at kunnskap er nøkkelen til løsningen på de fleste av våre utfordringer, globalt som nasjonalt. Det er flott at statsministeren sier dette så tydelig i en tale rettet mot hele det norske folk.
Dette kunnskapsperspektivet er allerede svært tydelig i klimapolitikken. Klimaforliket i Stortinget har gitt oss en satsing vi sjelden ser maken til, med en vekst til forskning og utvikling innenfor klima og energi på mer enn 600 millioner kroner på to år. Statsministeren trakk fram i talen at et hovedbidrag fra Norge skal være mestring av CO2-fangst og -lagring. Jeg er glad for at Forskningsrådet gir vesentlige bidrag til målrettet og god anvendelse av disse midlene.
Siden regjeringen legger så stor vekt på kunnskap, er det vel også naturlig å spørre som Hans Wilhelm Steinfeld gjorde i intervjuet med Stoltenberg i P2 s Søndagsavis 3. januar: Kan vi også forvente ytterligere vekst i forskningsbevilgningene? For det er nok av utfordringer for Forsknings-Norge i årene framover. La meg bare nevne behovene for videre investeringer i utstyr, i finansiering av internasjonalt forskningssamarbeid og behovene for mer ressurser til de aller beste prosjektene i hele bredden av forskningstemaer, for å nevne noen.
Men på Steinfelds spørsmål minnet statsministeren oss om at Norge er blant de landene som bruker mest offentlige midler på forskning per innbygger. Vi skal fortsette å bruke mye penger på forskning, forsikret han, men han understreket samtidig at vi må jobbe målrettet for å sikre at vi får mest mulig ut av forskningsmidlene.
Jeg tror det er viktig at hele alle aktører merker seg statsministerens tilnærming. Regjeringen ønsker å være sikker på at milliardene som går gjennom forskningsystemet anvendes best mulig. Ikke minst Forskningsrådet har et stort ansvar for dette. Det samme har forskningsinstitusjonene våre. Det tas opplagt grep for å få mest mulig ut av midlene. Men kan det gjøres mer? Hvilke grep er dette? Og kan det gjøres mer for å vise konkret hva som gjøres for å utvikle forskningsinstitusjonene?
Jeg er ikke i tvil om at den omstilling som både norske og andre europeiske universiteter står overfor, ikke fremmes gjennom å strupe ressurstilførselen. Den vil kreve et visst økonomisk armslag. Likevel gjør vi klokt i å vektlegge statsministerens budskap om at Regjeringens vilje til å øke bevilgningene vil bli sterkere i takt med at forskningssektoren viser hva som gjøres for å få mer forskning ut av bevilgningene (om jeg tolker ham riktig). Det ville være meget interessant om vi kunne få en debatt om dette perspektivet. Gjøres det nok for å få best mulig forskning for pengene? Og kommuniseres dette forbedringsarbeidet godt nok?
4 Kommentarer
”Best mulig” – intet mindre! Det er hyggelig – og ikke minst betryggende – å se at Forskningsrådet setter seg ambisiøse mål. Spesielt hvis det er alvorlig ment og tenkt fulgt opp. Bedre begrunnelse for vekst i forskningsbevilgningene er det vel vanskelig å tenke seg.
Jeg er 100 % enig mht at Forskningsrådet har et betydelig ansvar for å få mest mulig ut av midlene, og også mht at forskningsinstitusjonene har et betydelig egenansvar. Og spesielt mht ønsket om en konstruktiv debatt. Jeg tror mange har mye å bidra med – og det er viktig å unngå å la seg stoppe av tilhengere av status quo. Selv om faktagrunnlaget kan være litt mangelfullt, er det sannsynligvis ”godt nok” til å sannsynliggjøre hva som vil være skritt i riktig retning. Spesielt hvis mange med litt forskjellige ståsteder bidrar med erfaringer og inntrykk.
Hvis en vil unngå å gjøre noe forhastet, kan en jo i første omgang åpne for erfaringsbasert læring via eksperimentering. For eksempel eksperimentering med royaltyfinansiering, budsjettmessig omprioritering mellom frie prosjekter og SFF-midler, mer fokus på addisjonalitet, færre ”småprosjekter” og en mindre liberal praksis mht å godta budsjettforslag som basis for tildelt støtte – for å nevne noen problemstillinger som garantert fortjener større oppmerksomhet i forhold til å sikre målrettet og god anvendelse av forskningsmidlene. Lykke til på veien videre!
Som ytterligere inspirasjon anbefales en artikkel om Sir Humphrey i TV-serien Yes Minister som nylig sto i Financial Times: http://www.ft.com/cms/s/0/3633eee0-f4e2-11de-9cba-00144feab49a.html?nclick_check=1
Det er bra at du bloggar, Arvid. At den øvste leiaren i mektige Noregs forskingsråd vender seg til oss på denne måten, er svært positivt. Det er òg ei kjekk utvikling at stadig fleire norske toppleiarar skriv personlege bloggar.
Så hald fram å blogge, Arvid. Men eg tykkjer at Osterøys nest-største son (Mons Ivar Mjelde er den aller største..) burde skrive bloggen sin på nynorsk. Det hadde vore skikkeleg tøft!
Mitt utgangspunkt er at vi som land har svært mye å hente på ytterligere satsing på forskning og at et høyt offentlig forbruk generelt ikke bør komme i veien for det. Samtidig må vi gjøre mer for å sikre oss at midlene brukes så godt som mulig, og vi må gjøre mer for å vise at vi faktisk er opptatt av dette og hva vi gjør for å få det til. Sir Humphrey har selvsagt et poeng om at hvis man bruker andres penger på andre, så kan man fristes til å ta litt for lett på det. Men det skal aldri være Forskningsrådets linje.
Eg kan berre takke for kommentaren din, Georg, og stadfeste at eg vil gjere mitt beste for å sikre tid også til denne kanalen. Eg må også takke for at du plasserer meg i godt selskap, utan at eg kan love ei konsekvent linje i val av språkform.