Sist lørdag og søndag tilbrakte jeg på et hotell i Zürich. Det var det såkalte EUROHORCS (European Heads of Research Councils) som hadde invitert europeiske forskningsministre til et uformell dialog om utviklingen av det europeiske forskningsområdet (ERA). ERA er jo en visjon om et Europa der forskere og forskningsgrupper kan bevege seg friksjonsløst over landegrenser. 

Mens svært mange forskningsrådsledere møtte, var det naturlig nok færre ministre. Men de fleste var representert gjennom sentrale embetsfolk. Det var en felles erkjennelse at selv om det er tatt mange initiativ for å realisere ERA, er det svært langt igjen. Det faktum at Europa består av mange land med hver sine systemer og reguleringer, skaper store hindringer. Det å flytte mellom land kan være et problem, det å ta med seg bevilgninger kan være et problem, ja det å flytte data over landegrenser kan også være svært vanskelig. 

Jeg har deltatt i det europeiske samarbeidet i en rekke år og notert meg hvor stor mistillit EU-kommisjonens forskningssatsinger er møtt med fra grunnforskningsrådene. Etableringen av det europeiske forskningsrådet (ERC) som delprogram i EUs forskningssatsing, har bidratt til en klart mer positiv tone i dialogen. Møtet i Zurich i helgen tok dette videre. Riktignok var gamle frontlinjer fortsatt svært tydelige, men innleggene pekte også i retning av nye samarbeidsformer. 

Hva bidro til dette? Jo, jeg oppfattet at det ikke bare er EU-kommisjonen som ønsker seg et ERA. Også lederne for forskningsrådene konstaterer hvor store hindre for mobilitet og samarbeid vi fortsatt har i Europa, og at dette svekker mulighetene for å kunne konkurrere med ledende forskningsområder som USA, Kina og India. Lederen for det britiske medisinske forskningsrådet påpekte at det er nesten umulig å ta med seg biologisk materiale over landegrenser for å gjøre reanalyser. For forskeren kan flytting bety tap av pensjonsrettigheter. Skal man få gjort noe med slike forhold, er det vanskelig å tenke seg en arena med større muligheter enn EU-arenaen. Dermed kan Kommisjonen i Bryssel representere en løsningsarena for problemer som også erkjennes av forskningssystemet. Det kan bane veien for et mer positivt og konstruktivt samarbeid mellom sentrale representanter for europeisk grunnforskning og EU-kommisjonen.