Dagens Næringsliv hadde et oppslag med meg onsdag hvor overskriften er Tror eldre forskere er verre å lede. Overskrift og vinkling står selvsagt for avisens regning, men det jeg siteres på står jeg helt inne for. Jeg mener faktisk å se et generasjonsfenomen her. Ikke at eldre forskere nødvendigvis er vanskeligere å lede, men det virker på meg som at yngre folk ser mer naturlig på ledelse som et nødvendig element i alle arbeidsorganisasjoner, også på universitetene. De ser ikke ledelse som innskrenkende og begrensende, men som målsettende, støttende, tilretteleggende, samordnende. Men uansett om dette er et viktig poeng eller ikke – den viktigste mangelen i kunnskapsorganisasjoner, er ofte mangelen på oppmerksomhet, på oppfølging, på støtte. Den klassiske universitetsorganiseringen har vært slik og dette er nok en av grunnene til at kvinner har funnet seg mindre til rette. At det gjennom årene har skjedd en negativ seleksjon, er i alle fall ikke jeg i tvil om.
          Men dette er også i endring. Rektor Ole Petter Ottersens uttalelser i et DN-intervju noen dager før, er helt i tråd med min egen tenkning. Det sa jeg også til journalisten. Jeg mener universitetene er de viktigste institusjonene i kunnskapssamfunnet. Det utføres hver dag glimrende arbeid på universitetene våre. Likevel er det liten tvil om at mange forhold tilsier et betydelig omstillingsbehov, både de ytre rammer og indre organisering krever dette. Jeg er stadig i samtaler med universitetsansatte som helt klart ser dette behovet og ønsker endring. Andre er kanskje redd for at den individuelle friheten man i alle år har hatt, skal begrenses negativt.
         Men utgangspunktet må være hva som tjener norsk høyere utdanning og forskning. Vi må sikte mot høyeste kvalitet. Vi er avhengig av den enkeltes motivasjon og kreativitet men hvordan skal så komplekse organisasjoner kunne ivareta den enkelte uten både fremragende institusjonsledelse og faglig ledelse på forskningsgruppenivå? Institusjonene må forvalte ressurser slik at de underbygger og støtter de beste prestasjonene i hele bredden. Dette krever også mot og kraft til å følge opp og korrigere der ambisjons- og prestasjonsnivå ikke er godt nok. Dette tror jeg de fleste aksepterer, og i alle fall de yngste.