Forskningsrådet vil ha vekst i fri prosjektstøtte
Vi har hatt en debatt om fri prosjektstøtte. Det er bra og fagmiljøenes sterke innsats for en styrket fri prosjektstøtte er helt på linje med Forskningsrådets prioriteringer. Vi har fremmet forslag om vekst hvert år og de siste to årene har dette vært en av våre hovedprioriteringer. Det er derfor verken riktig eller hensiktsmessig å gjøre Forskningsrådet til skyteskive for den manglende veksten på denne budsjettposten. Vi må heller forene krefter i argumentasjonen for en slik prioritering og samtidig godta at det i siste omgang er politikerne som avgjør hvilke overordnede prioriteringer som skal gjelde for anvendelsen av offentlige forskningsmidler.
Forskningsrådet er også forskningsaktørenes stemme
I kampens hete er det også noen som kommer i skade for å framstille Forskningsrådet som en organisasjon uten kontakt og samspill med forskningsinstitusjoner og næringsliv. Dette er uheldig for forskningens renommé i forhold til de politiske beslutningstakerne. For det er markerte personer fra det norske forskningssystemet som preger Forskningsrådets styresystem. Vi finner for eksempel seks representanter fra rektoratet ved norske høyskoler og universitet bare i våre divisjonsstyrer og Hovedstyret.
Vårt budsjettforslag utarbeides på grunnlag av meget omfattende dialoger med forskningssystemet og næringslivet. Denne dialogen skjer gjennom alle våre programstyrer, fagkomiteer og gjennom en rekke formelle og uformell kontaktmøter. Forskningsrådets ansatte bruker svært mye av sin tid i dialog med fagmiljøene. Det virker derfor lite informert og uheldig å gjøre Forskningsrådet til noe helt annet enn – og en aktør i avstand fra forskningsinstitusjonene.
Forskningsprogrammer er ikke mindreverdig forskningsfinansiering
I argumentasjonen for fri prosjektstøtte er det også mange ved universitetene som gjør programmene til skyteskive. Det blir argumentert med at programmene er styrt forskning som kan være nyttig i et avgrenset perspektiv men som er lite interessant i et forskningsperspektiv. Programmer blir et skjellsord og Forskningsrådet framstilles som en aktør som på død og liv skal styre forskningen på en begrensende måte gjennom programmer. Igjen konstrueres det en motsetning mellom Forskningsrådet og fagmiljøene.
Men programsatsinger er en hovedmodell for forskningsfinansiering i vår tid. Den sterke veksten i offentlige forskningsbevilgninger er knyttet til forskningens samfunnsrolle, og det er folkestyrets representanter – politikerne – som prioriterer hovedstørrelsen i pengebruken. Det gjøres tematiske og teknologiske prioriteringer. Prioriteringene fremmes gjerne gjennom forskningsmeldinger som behandles i Stortinget og de følges opp gjennom statsbudsjettene. Men dette er jo som alle vet ikke hele historien. Politikernes prioriteringer skjer ikke bare top down. De springer gjerne ut av fagmiljøenes egne innspill og initiativer, akkurat slik politikk ofte blir skapt, som svar på de problemoppfatninger og saker som fremmes av ulike interessegrupper i samfunnet.
Noen av programsatsingene er initiert mer direkte av fagmiljøene – andre er utviklet og finansiert mer som politiske prioriteringer, men aldri uten at dette også har vært fremmet av representanter for fagene og miljøene.
Forskningsrådet er den aktør – eller arena – som får i oppdrag å utvikle faglige strategier for å følge opp prioriteringene. I dette arbeidet jobber Forskningsrådets ansatte og styrerepresentanter i tett dialog med forskningsmiljøene. Det gjelder i utviklingen av faglige eller tematiske strategiplaner eller av programplaner. I utviklingen av FUGE-programmet var det et tett arbeidsfellesskap mellom ulike aktører med fagmiljøenes representanter som toneangivende. Dagens Oslo-rektor ledet programstyret og dette styret gjorde et viktig arbeid fra et nasjonalt ståsted gjennom å bevilge midler til ”plattformer” for genomforskning i godt samspill og arbeidsdeling mellom institusjonene landet over. Programmet har vært en satsing av største nasjonale betydning.
Jeg kunne nevne mange andre satsinger. Nevronor er et program som er initiert i samarbeid med de medisinske fakultetene. Renergiprogrammet følger opp nasjonale mål om å utvikle miljøvennlig energi etc etc. Det er denne type satsinger som karakteriseres som mindreverdige av toneangivende representanter for universitetene. Dette hjelper ikke fri prosjektstøtte, men det undergraver Forskningsrådets rolle og kan så tvil hos politikerne om det er verdt å satse mer på forskning.
