På 80-tallet var jeg noen år koordinator for et formidlingsprogram under NAVF (det almenvitenskapelige forskningsrådet). Det var et morsomt arbeid og vi holdt på med mange av de samme problemstillingene som preger dagens debatt. Hvordan kan vi få flere forskere til å formidle mer, hvordan kan vi øke kompetansen til god formidling og evnen til å beherske ulike kommunikasjonsformer og medier?

Jeg tror ikke Lars Nyre, intervjuet i Dagens Næringsliv 23. juni, mener alvor når han sier at forskere bør holde seg unna journalister. Selv om vi har mer og bedre forskningsformidling i dag, kan utfordringene fortsatt formuleres slik vi gjorde for snart 30 år siden: Mer og bedre forskningskommunikasjon. Arbeidet i formidlingsprogrammet ledet fram til en viktig erkjennelse: Forskeren og journalisten har ulike roller og oppgaver, men er helt avhengige av hverandre. Noe av problemet ligger i at mange forskere ikke anerkjenner journalistens rolle og oppgaver. Når forskeren samarbeider med en journalist, er det journalisten som skriver artikkelen og som har ansvar for vinkling og framstilling. Forskeren er intervjuobjekt eller gir bakgrunnskunnskap. Så må forskeren i tillegg bruke kanaler der han selv er i førersetet.

Problemet i forskningsjournalistikken er vel heller at mange journalister er for servile overfor forskere. Vitenskapen er avhengig av et kritisk blikk, ikke bare fra fagfeller, men også fra andre hold. Er det noe Hjernevask-programmene har vist, er det nettopp at en kritisk, utfordrende tilnærming skaper interesse og temperatur. Dette er vi alle tjent med og dette må vi aldri ønske oss bort fra.

Problemet med Eias tilnærming var ikke at han utfordret samfunns- og kjønnsforskerne og ikke at han hadde en agenda, men at han lenge holdt agendaen skjult og ikke klargjorde for forskere den vinkling han ville ta og den sammenheng han ville skape for samtalene og for redigeringen. Jeg ville foretrukket at man ble utfordret på flatmark og ikke gjennom forsøk på bakholdsangrep. Men å bli utfordret må man ikke bare tåle; som forsker må man alltid inderlig ønske seg utfordrere.

Med andre ord bør forskere gjøre både det Nyre anbefaler, bruke et bredt sett av kanaler, og det han ikke anbefaler, snakke med journalister. Det er for sært å bruke Hjernevask-episodene som påskudd for å vende seg bort fra medier og journalister. Norges forskningsråd mener – slik universitetsledelsene mener – at forskningen må kommunisere bredt i mange kanaler. Økt forskning gir mer å formidle, og vi får bare støtte til økt forskningsinnsats om vi viser fram forskningens kvalitet og nytte – også for et større publikum.

I formidlingsprogrammet på 80-tallet jobbet vi med skrivetrening, medietrening, med samspillet forsker – journalist og mange andre saker. Nå har Forskningsrådet på sin dagsorden en ytterligere forbedret og åpen dialog mellom forskning og samfunn og da har mediene en viktig rolle. Her har vi et nasjonalt ansvar og vil prioritere å bygge kompetanse i forskningskommunikasjon både hos forskere og journalister, som et supplement til det institusjonene selv gjør. En ny studie fra EU viser at det er økende interesse for forskningsstoff. Dette er gledelig og det må vi spille på. Vi gjennomgår nå norsk presses dekning av forskningsstoff de siste ti årene og vil presentere resultater fra dette over sommeren. Hva kan vi lære? Hva kan vi gjøre bedre?

Alle er tjent med en bred og god dialog rundt forskningens muligheter, men også rundt forskningens utfordringer og dilemmaer. Samfunnet stiller større krav til åpenhet, også i forhold til hva som skjer innenfor forskningen. Det stiller nye krav til god og tillitsfull kommunikasjon. Da er absolutt ikke Lars Nyres medisin den rette. Han tror neppe på den selv. Med sin bakgrunn i medievitenskap visste han vel hva som skulle til for å få oppmerksomhet og debatt. Han som Eia.