De fleste som arbeider med forskning tar for gitt betydningen for samfunnet. Vi tar også for gitt at høyere utdanning skal være forskningsbasert. Mye av forskningsdebatten har dreiet seg om at det ikke satses nok, til tross for en betydelig offentlig innsats. Dette var nok medvirkende til at Regjeringen ønsket å snu oppmerksomheten over til sammenhengen mellom ressursinnsats og resultater. Som varslet i Forskningsmeldingen oppnevnte statsråd Tora Aasland i fjor en solid gruppe av eksperter ledet av professor Jan Fagerberg og med et stort sekretariat til disposisjon for å utrede disse spørsmålene.
I forrige uke la utvalget fram en omfangsrik rapport. Men utvalget kom ikke med så mye nytt og interessant om forholdet mellom ressurser og resultater og hovedbudskapene er formet som et ekko av debatten om universitetenes forskning: Send mer penger! Statsråden var tydelig mellomfornøyd ved overrekkelsen og de fleste reaksjonene som kom var på linje med statsråden. “Money, money, money” er overskriften på Knut Olav Åmås sin kommentar. “Mas, mas, mas” er tittelen på Morgenbladets leder som saken.
Jeg synes heller ikke utvalget bringer debatten om norsk forskning særlig videre. Hovedspørsmålet om forskningens samfunnseffekter besvares knapt. Samtidig vil de fleste være enige i at det ikke er enkelt å svare på “om det er godt samsvar mellom ressursinnsats og resultater og om systemet og virkemidlene er godt utformet og effektive”. Det krever sindige analyser og en realistisk holdning til hva man i et hektisk utvalgsarbeid kan klare.
I tråd med mandatet foreslår utvalget å etablere et eget forskningsbarometer, som synliggjør forholdet mellom ressursinnsats og resultater og dermed produktiviteten i norsk forskning. Utvalget legger fram noen slike analyser og de er mer bearbeidet enn det vi fikk presentert gjennom aviskronikker (da Høgskolen i Narvik havnet som en suveren ener). Jeg tror dette er noe vi trenger, selv om det gjenstår veldig mye arbeid. Det kreves også en videre debatt om hvordan slike indikatorer kan brukes for å bli måling med mening.
Utvalget fikk også utarbeidet en rapport som sammenligner resultater og ressursinnsats for en gruppe land. Her kan vi merke oss dansk forsknings sterke stilling. Samtidig er den noen påfallende mønstre som så vidt jeg kan se, ikke kommenteres. Utviklingen for Norge og Danmark er forbausende lik på flere indikatorer, men nivået er ulikt. Jeg synes dette fortjener oppmerksomhet.
Indikatorene ser på resultater av forskning (primært publiseringer) i forhold til offentlig ressursinnsats. Resultatene måles nokså likt, men det er stor variasjon i hva offentlig ressursinnsats omfatter. Vi vet at det i Danmark er en betydelig industriell FoU-innsats innenfor områder med høy vitenskapelig publisering. Hva betyr dette? Og hva betyr det at vi i Norge fordeler offentlige forskningsressurser til hele høgskolesektoren som en del av basisbevilgningen. Det gjør ikke danskene. Hvordan ressursinnsatsen er sammensatt er avgjørende hvis vi skal kunne bruke analysene til å forstå effektivitet og kvalitet i det norske forskningssystemet. Utvalget burde ha gravet dypere.
Utvalget ser det som et hovedmål å bidra til at forskningssystemet blir åpnere for det mest nyskapende. Dette handler om forskeres muligheter for å oppnå finansiering av gode prosjekter. Et sentralt forslag er å øke den frie prosjektstøtten. Dette er det samme som Forskningsrådet har sagt i flere år, men et forslag om 2 milliarder (mot knappe 600 mill i dag) må begrunnes med bedre analyser. Hva kan være årsaken til at den frie prosjektstøtten er så etterspurt, hvem det er som søker og hva betyr den store avslagsprosenten?
Utvalget har også et snevert syn på finansiering av forskning. Man tar som premiss at alle tematiske satsinger har anvendte og ikke fagutviklende siktemål. Bare fri prosjektstøtte sikrer fornyelse. Dette stemmer ikke. Utvalget drar med seg de språklige fellene forskningspolitikken er rik på. ”Fri forskning” snakkes det om når man mener fri prosjektstøtte. ”Tematisk styrt forskning” omtaler man det når prosjektet finansieres av et tematisk program. Men det kan være akkurat like mye eller lite styrt enten det er finansiert av et program eller fri prosjektstøtte.
En betydelig del av øremerkingen av forskningsmidler til tematiske programmer eller andre formål, skjer ut fra mål om fagutvikling og fornyelse i forskningen. Et godt eksempel er det store programmet ”Funksjonell genomforskning”. Problemstillingen om hvordan midlene styres, er i høyeste grad relevant, men et ekspertutvalg bør overskride forenklingene i den veletablerte debatten.
En god utvikling i norsk forskning er helt avhengig av at institusjonene gis større selvstendighet og tar et tydeligere strategisk ansvar. Fagerberg-utvalget synes å overse dette. Det tar opp et forhold som lenge har vært erkjent, at enkeltforskere ved universitetene sliter med å få realisert forskningstiden sin på grunn av for lite driftsmidler. Kristin Clemet etablerte i 2005 en ordning for å bøte på dette. Her lanserer utvalget et forslag om å gi enkeltforskere små driftsmidler ut fra hvor mange publiseringspoeng de oppnår.
Jeg deler utvalgets syn om at dette er et reelt problem ved dagens forskningsfinansiering, men forslaget om en Forskerfunn-ordning kortslutter institusjonenes ansvar. Det er alvorlig fordi problemet med mangelen på små driftsmidler nettopp er noe institusjonene må ta tak i. Økte forventninger til institusjonene koblet med økt selvstendighet og styringsansvar, er veien å gå. Rapporten ”Et åpnere forskningssystem” inviterer til motforestillinger men dermed også til en debatt vi trenger.
4 Kommentarer
Da er årets søknadsrunde til de frie programmene avsluttet og forskerne rundt omkring i landet kan ta igjen den søvnen de har gått glipp av. Denne perioden av året er blant de mest deprimerende. I stedet for å glede seg over selve forskningen og arbeidet med å utforme nye ideer, så skriver man side opp side ned for å delta i noe som de fakto er et lotteri så lenge innvilgingsprosenten er under 10 prosent. Tankene på at det er tilfeldigheter som avgjør (hvilken søknadsbunken blir man lagt i? Hvilken referee blir det sendt til? Er det en nisje referee eller en bredde referee? Liker komiteen det jeg driver med?) gjør meg deprimert. Jeg trøster meg med at jeg tross alt har en god del prosjekter.
Jeg deler mange av Arvid Halléns betraktninger om Fagerberg utvalgets rapport. Det blir for dumt å ”kun” be om mer penger til fri forskning, selv om det ikke kan være noe tvil om at det trengs mer penger til FRI-arenaene.
Men, på et punkt reagerer jeg på Halléns kommentarer, nemlig på diskusjonen rundt ”fri” versus ”tematisk” forskning. Mange mener at det finnes en motsetning mellom disse, noe som jeg ikke er enig i på prinsipielt grunnlag, men som så absolutt er tilfelle i Norge i dag. Hallén antyder at tematisk forskning veldig godt kan være nokså fri og oppbyggende og nevner FUGE (”Funksjonell genomforskning”) som et eksempel. Eksemplet stemmer for så vidt, men, FUGE er et unntak, ikke reglen. Største problemet med tematisk forskning er ikke at forskningen er tematisk, men (1) at den detaljstyres av programmstyrene og (2) at nesten alle pengene fordeles til brukerstyrte prosjekter (KMB og BIP). De brukerstyrte prosjektene er ofte ren industristøtte. De siste årenes utlysninger i RENERGI og MAT er eksempler på disse trendene.
Det virker som om dagens europeiske politikere er av den katastrofale oppfatningen at forskning kun har verdi for samfunnet hvis den er tematisk og næringsrettet. Vi trenger nok mye mer enn Fagerberg utvalgets rapport for å endre på dette. Men jeg spør: hvorfor omgjør Forskningsrådet ”tematisk” til ”detaljstyrt”? Hvorfor er det nesten ikke rom for fri forskning innenfor temaene? Det er merkelig at programstyrene mener de er bedre egnet til å vurdere hva som er viktig forskning innenfor et tema enn den samlede forskermassen i Norge. Søknadsbunken, som allerede er tematisk begrenset, burde vise styrene veien, ikke omvendt. Jeg skjønner at det kan ligge mangfoldige politiske føringer bak, men da spør jeg, yter Forskningsrådet nok motstand? Er Forskningsrådet selv klar over hva som egentlig kreves for å få på plass et kunnskapsbasert samfunn?
Når det gjelder næringsrettethet spør jeg: Hvorfor er Forskningsrådet av den merkverdige oppfatningen at forskningen kun kan være næringsrettet når næringen er med fra dag 1? Hvorfor legger man opp til et virkemiddelapparat som gjør at næringsrettet forskning kun kan skje når EKSISTERENDE og NORSK industri er villig til å betale for det? Dette er da ytterst konserverende? På denne måten blir mange gode ideer liggende (med mindre man kjapt oppretter en liten AS, gjerne med statsstøtte, det også). En større del av den næringsrettede forskningen bør bli næringsuavhengig. Hvis man ikke stoler på forskernes gode intensjoner og lovnader kan man bruke f eks Innovasjon Norge til å vurdere og følge opp prosjekter som ”påstås” å være næringsrettet. Skal Norge tjene penger på forskning, da skal forskningen være innovativ og kompetitiv og risiko må stimuleres. Da trenger vi et annet virkemiddelapparat.
Det ville bli betydelig færre enn årets 982 søknader til frittstående prosjekter hvis de tematiske programmene hadde vært mer åpne (innenfor temaene). Det virkelige problemet er KOMBINASJONEN av få midler til FRI og overstyring innen de tematiske programmene. Den gode nyheten er at det lett kan gjøres noe med dette, uten at det koster mer penger. Jeg foreslår at 50 % av midlene i de tematiske programmene utlyses ”halv-fritt”, dvs innenfor temaet, men næringsuavhengig og uten detaljstyring fra programmstyret. Videre foreslår jeg et større innslag av forskere i de tematiske programmenes styrer.
Til slutt en anekdote som illustrerer hvor gal jeg oppfatter situasjonen. Jeg holdt foredrag på Berkeley’s Energy Bioscience Institute i mars i år. Dette instituttet får 3 milliarder kroner fra BP over 10 år til langsiktig grunnforskning (Nb. Bevilget før gulfkrisen). I Norge gjør vi ting annerledes: For det første satser vi mye mindre beløp på forskning; noen få SFFer hvor et noe større beløp ofte deles på mange endrer ikke på dette. For det andre så går forskningspengene andre veien: de går fra forskning til industri, i stedet for fra industri til forskning.
Grunnen for mitt besøk til Berkeley var at min forskergruppe publiserte et stort gjennombrudd innen bioenergiforskning i Science i fjor basert på funn vi opprinnelig gjorde i 2005. Det ble interessante patenter av dette. Denne forskningen har ikke blitt støttet av RENERGI, ikke fordi vi fikk avslag på våre søknader, men fordi utlysningene har vært så snevre og bundet at det ikke en gang har vært mulig å søke om penger.
Takk til Vincent Eijsink for en interessant kommentar. Han peker på at programmene er mindre åpne enn de kunne være. Dette er et spørsmål som Forskningsrådet vil gi økt oppmerksomhet i tiden framover. For mange programsatsinger skal programplanene legge enda større vekt på hvor detaljerte føringer og forventninger man vil legge inn. Ideen bak store programmer var – og er – nettopp at man skal ha mandat til å vurdere hvordan man ønsker å dosere innsatsen; hvor mye man kan utlyse mer åpent og hvor mye man vil rette inn på mer avgrensede temaer. En betingelse for å kunne gjøre slike vurderinger, er et godt kunnskapsgrunnlag. Dette har vi jobbet mye med de siste årene, og står i dag på et langt bedre grunnlag enn vi har gjort noen gang tidligere.
Jeg forventer at EUs forskning også vil kunne beveges i den samme retning. Jeg var selv med på midtveisevalueringen av EUs 7. rammeprogram og en av anbefalingene er nettopp å gjøre de tematiske programmene mer åpne for innspill både fra forskermiljøene og bedriftene.
Jeg er mer i tvil når det gjelder Vincent Eijsinks kommentar knyttet til bedriftsforskning. Eijsink skriver: Hvorfor er Forskningsrådet av den merkverdige oppfatningen at forskningen kun kan være næringsrettet når næringen er med fra dag 1? Dette er er en stor misforståelse. Det er overhodet ikke slik vi tenker. En betydelig del av den forskningen som skjer i institutter og universitet, kan være begrunnet i et forventet bidrag til næringsrettet innovasjon. Men vi har også en viktig rolle med å stimulere til økt forskning og forskningsorientering i næringslivet. Derfor brukes en del av midlene til prosjekter hvor bedriftene selv er kontraktspartner. Også her kan dette lede til et tett og nært samarbeid med forskningsmiljøne, fordi en betydelig del av midlene som bedrifter får gjennom Forskningsrådet, nettopp brukes i samarbeid med forskningsinstituttene.
Det er betryggende å høre at Forskningsrådet er klar over at man må se nøyere på detaljstyring i de store tematiske programmene. Problemet er bare at trenden går i feil retning, med stadig sterkere styring av utlysningene. Man bruker altså ikke det største og mest objektive kunnskapsgrunnlaget av alle, nemlig den kunnskapen og de prioriteringene som vil ligge i den samlende søknadsmassen etter en noe friere utlysning (innenfor et tematisk definert område vel å merke). I stedet bruker man utredninger, rapporter, og programmstyrer til å bestemme på forhånd hva det skal satses på. Arvid Hallén kaller dette et kunnskapsgrunnlag, som om dette skulle være noe objektivt. Jeg kaller dette noe annet.
Et program som jeg har sett en del på er RENERGI hvor man blant annet har brukt en rapport fra KLIF om bioenergi som ”kunnskapsgrunnlag” for å begrunne snevre utlysninger. Denne rapporten hadde en del alvorlige faktiske feil og var preget av et ensidig syn på feltet, noe som både akademia og industri har reagert kraftig på, men da var en ny snever utlysning for lengst ute og enda et år tapt.
Poenget mitt er ikke at det ikke skal prioriteres; poenget er at balansen er borte og at mange gode prosjekter faller bort fordi de ikke passer inn i de alt for snevre rammene som settes i utlysningstekstene. Det er skandaløst hvor lite tillitt de som faktisk forsker har i dette landet. En forsker som er ledende i sitt felt vet hvor feltet skal. Stol på vedkommende! (og la det ha konsekvenser hvis de ikke leverer det de lover)
I mitt første innlegg spurte jeg ”Hvorfor er Forskningsrådet av den merkverdige oppfatningen at forskningen kun kan være næringsrettet når næringen er med fra dag 1?”. Det er betryggende å lese ”Dette er en stor misforståelse. Det er overhodet ikke slik vi tenker.” i Arvid Halléns svar. Men, realiteten er en helt annen. La meg igjen bruke RENERGI om eksempel. Her er tekst fra årets utlysning:
”Det antas at totale tildelinger vil være på om lag 250 mill. kroner fordelt over prosjektperioden.
Fordelingen mellom disse typene prosjekter vil være følgende:
* Innovasjonsprosjekter – rundt 50-60 prosent av totalsummen (ca 125-150 mill. kroner)
* Kompetanseprosjekter – rundt 30-40 prosent av totalsummen (ca 70-90 mill. kroner)
* Forskerprosjekter – rundt 10-15 prosent av totalsummen (ca 25-40 mill. kroner)
* Annen prosjektstøtte/synteseprosjekter – inntil 3 mill. kroner”
Altså 90 % av midlene fordeles til prosjekter som kun kan bli til hvis EKSISTERENDE og NORSK industri er villig til å betale. 90 % av midlene blir de fakto brukt til finansiering av norsk industri. Det er mye av det samme i den andre tematiske programmer. Dette betyr at mange gode ideer (deriblant næringsrettede) blir liggende eller må prøve seg i FRI-arenaen.
Samarbeid med industri er flott, noe som jeg merker i de to KMB og to BIP prosjekter (+ et EU prosjekt) som jeg selv delta i, men, igjen, balansen i det norske forskningssystemet er fullstendig borte.
“det største og mest objektive kunnskapsgrunnlaget av alle, nemlig den kunnskapen og de prioriteringene som vil ligge i den samlende søknadsmassen etter en noe friere utlysning (innenfor et tematisk definert område vel å merke).”
Ja dette er HELT RIKTIG. Og er jo analogt til den deltakende aksjonsforskningens innhenting og bruk av ALLE relevante kunnskapskilder. Og hvorfor ikke gå videre på denne analogien: la hele søkermassen av forskere få en direkte stemme ved tildelingen av midler?
Tar dette seriøst og prøver med formativ evalauering av utprøvingen – så vil man etterhvert se verdien av den deltakende aksjopnsforskningens prinsipper også på andre måter/steder i hele forskningsfeltet.