Samfunnssikkerhet og risiko

22.08.2011 – 10:09

Terrorhandlingene for fire uker siden reiser spørsmål knyttet til samfunnssikkerhet, risiko og beredskap. Nettopp slike spørsmål har stått sentralt i Forskningsrådets femårige forskningsprogram om samfunnssikkerhet og risiko (SAMRISK) som hadde sin avslutningskonferanse så sent som i juni i år. De mange gode prosjektene som er gjennomført viser seg å være mer relevante enn de fleste av oss skulle ønske.

Forskningen i programmet har konsentrert seg om fire typer hendelser: (1) utfordringer knyttet til systemer for kritisk infrastruktur, (2) store ulykker og naturkatastrofer, (3) aktørbaserte trusler og terrorhandlinger og (4) hendelser som kan rokke ved befolkningens tiltro til samfunnsinstitusjonene. I løpet av sommeren har vi sett eksempler på alle disse typer hendelser. Vi har hatt voldsom flom, vi har hatt sammenbrudd i mobilnettet og vi har opplevd terror av verste slag. Vi har også opplevd spørsmål knyttet til myndighetenes evne til å takle slike voldsomme hendelser.

Men hva kan forskningen om samfunnssikkerhet levere? Hva er hensikten med slik forskning? Først og fremst skal forskningen øke kunnskapen vår om trusler, farer og sårbarhet. Den må si oss hvordan vi kan forebygge uønskede hendelser. Kriser kan og skal forhindres. Men da må vi forstå mest mulig om årsaker til kriser og hva som kan forebygge at de skjer. Når de skjer, må vi ha opplegg som sikrer at krisene håndteres på beste måte.

Samfunnssikkerhet og risiko har lenge vært på dagsorden. I 1999 ble det såkalte Sårbarhetsutvalget nedsatt, ledet av tidligere statsminister Kåre Willoch og utvalget leverte sin innstilling allerede sommeren året etter. Mandatet var å utrede samfunnets sårbarhet med sikte på å styrke samfunnets sikkerhet og beredskap. Ett av punktene utvalget pekte på var å øke kunnskapsgrunnlaget og forskningen på området.

Er truslene mot vår sikkerhet vesentlig endret i vår tid? I SAMRISK-programmets resultatrapport heter det at det totale trusselbildet ikke nødvendigvis er mer skremmende enn før, men det er annerledes. Nye utfordringer stiller nye krav til samfunnssikkerhet og beredskap. Globalisering, terrorisme og klimaendringer er bare noen av stikkordene, heter det i rapporten. Det pekes også på hvor uforutsigbare trusler kan være. Tsunamien i Japen er et eksempel på det vi kan kalle en tredimensjonal krise der et jordskjelv utløste en tsunami, som i sin tur forårsaket dramatiske ødeleggelser av kjernekraftverk.

La oss se på noen av prosjektene som omtales i programrapporten. Professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen har i år presentert rapporten ”Forebygging av terrorisme og annen kriminalitet”. Han peker her på behovet for å utvikle helhetlige strategier i kampen mot terror og annen alvorlig kriminalitet og han legger fram en ny modell som nettopp kan sette samfunnets bekjempelse av terrorisme inn i et helhetlig kriminalitetsforebyggende perspektiv.

Det er snakk om normative barrierer som holder de fleste av oss på rett side, avskrekke gjennom straff, avverge, for eksempel gjennom etterretning eller ved å uskadeliggjøre, beskyttelse av sårbare mål, redusere gevinster, redusere rekruttering og rehabilitere. For hvert av områdene må det spesifiseres hvem som er målgruppe, hvilke virkemidler som kan brukes, hvilke aktører som har ansvar, styrker og bivirkninger av ulike virkemidler. Dette er anvendt forskning som kan lede til handling.

Et annet prosjekt ser på tiltak for å beskytte luftfarten. En interessant konklusjon er at sikkerhetskontrollen er veldig objektorientert og gir lite rom for vurdering av flypassasjerene. Vi har vel flere stusset over hvordan en småbarnsfamilie kan utsettes for grundige undersøkelser av barnevognen sin i kontrollen. Et tredje prosjekt gir meget nyttig kunnskap om hvordan man kan lære mer av store ulykker. Det er ikke alltid granskinger gir læring med konsekvenser for senere hendelser. Hvordan kan dette sikres bedre?

Et fjerde prosjekt utvikler bedre risikoanalyser ved ekstremvær ut fra en stadig sikrere erkjennelse av at vi må regne med mer intensivt og hyppigere ekstremvær, og mer flom på grunn av økt regn og snøfall. I Stryn tok flom gamle kvernhus som har stått trygt i 200 år. Et femte prosjekt gir nye perspektiver på krisehjelp ved naturkatastrofer, heller ikke uaktuelt sommeren 2011. Det er for eksempel ikke uvanlig at internasjonale hjelpeorganisasjoner skyver til side lokale aktører når de kommer inn i et kriseområde, selvsagt med gode hensikter, men det kan undergrave mulighetene for å gi en mer bærekraftig krisehjelp.

SAMRISK-programmet har vært et lite forskningsprogram. Men det er gjennomført åtte gode og relevante forskerprosjekter i tillegg til fem nettverksprosjekter og noe annen aktivitet. Til sammen 30 forskere fra ni institusjoner har arbeidet med dette, flere tett knyttet opp til samarbeidspartnere i utlandet. Forskere tilknyttet programmet deltar også i flere prosjekter under EUs Security Programme.

Flere av hendelsene i sommer har vist hvor viktig slik kunnskap kan være og vi må i årene framover styrke denne kunnskapsutviklingen, ikke minst gjennom mer internasjonalt samarbeid. Det må være en del av en slik satsing å sikre god anvendelse slik at økt kunnskap også kan lede til styrket evne til å takle trusler, farer og sårbarhet.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , |

Spennende innspill fra Norsk Industri

17.08.2011 – 09:31

Jeg har med interesse lest Norsk Industris (NI) nye rapport «En helhetlig politikk for klima, energi og næringsutvikling» som nylig ble offentliggjort. Det er positivt at en av de viktigste aktørene for verdiskaping og utvikling av norsk næringsliv har mange av de samme tankene som Forskningsrådet når det gjelder behovet for helhetstenkningen rundt noen  av vår tids mest sentrale utviklingsområder.

 Hovedpoenget til NI er at politikkområdene klima-, energi- og næringspolitikk må sees i sammenheng om vi skal nå de globale klimamålene. Norge må, som NIs administrerende direktør Stein Lier-Hansen sier det, «meisle ut en robust energipolitikk, samtidig som vi fører en bærekraftig næringspolitikk». Den samme koblingen er dessuten høyst relevant for organiseringen av forskningen, noe som var et viktig moment i reorganiseringen Forskningsrådet ved årsskiftet: Forskning på klima, energi, miljø og verdiskaping  må sees i sammenheng og kobles godt opp mot både sektorpolitiske og generelle næringspolitiske mål og muligheter. 

Forskning er en viktig forutsetning for vår teknologiutvikling, for utviklingen av en bærekraftig energi- og klimapolitikk. Dette er reflektert i hovedprioriteringene for vårt inspill til forskningsbudsjettet for 2012.

Skal Norge kunne hevde seg i den internasjonale satsingen på klima og energi, må sentrale aktører samarbeide. Gjennom program som utfyller hverandre finansierer Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Enova hvert sitt ledd av prosjekter som fremmer miljøteknologi innenfor fornybar energi og energieffektivisering. Det er viktig å satse i hele innovasjonskjeden for å bygge et framtidsrettet næringsliv som kan løse de globale utfordringene. Dette samarbeidet mellom oss sentrale virkemiddelaktører er noe vi ønsker å videreutvikle fremover.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , |

Fagerberg: Burde gravet dypere

13.05.2011 – 21:16

De fleste som arbeider med forskning tar for gitt betydningen for samfunnet. Vi tar også for gitt at høyere utdanning skal være forskningsbasert. Mye av forskningsdebatten har dreiet seg om at det ikke satses nok, til tross for en betydelig offentlig innsats. Dette var nok medvirkende til at Regjeringen ønsket å snu oppmerksomheten over til sammenhengen mellom ressursinnsats og resultater. Som varslet i Forskningsmeldingen oppnevnte statsråd Tora Aasland i fjor en solid gruppe av eksperter ledet av professor Jan Fagerberg og med et stort sekretariat til disposisjon for å utrede disse spørsmålene.

I forrige uke la utvalget fram en omfangsrik rapport. Men utvalget kom ikke med så mye nytt og interessant om forholdet mellom ressurser og resultater og hovedbudskapene er formet som et ekko av debatten om universitetenes forskning: Send mer penger! Statsråden var tydelig mellomfornøyd ved overrekkelsen og de fleste reaksjonene som kom var på linje med statsråden. “Money, money, money” er overskriften på Knut Olav Åmås sin kommentar. “Mas, mas, mas” er tittelen på Morgenbladets leder som saken.

Jeg synes heller ikke utvalget bringer debatten om norsk forskning særlig videre. Hovedspørsmålet om forskningens samfunnseffekter besvares knapt. Samtidig vil de fleste være enige i at det ikke er enkelt å svare på “om det er godt samsvar mellom ressursinnsats og resultater og om systemet og virkemidlene er godt utformet og effektive”. Det krever sindige analyser og en realistisk holdning til hva man i et hektisk utvalgsarbeid kan klare.

I tråd med mandatet foreslår utvalget å etablere et eget forskningsbarometer, som synliggjør forholdet mellom ressursinnsats og resultater og dermed produktiviteten i norsk forskning. Utvalget legger fram noen slike analyser og de er mer bearbeidet enn det vi fikk presentert gjennom aviskronikker (da Høgskolen i Narvik havnet som en suveren ener). Jeg tror dette er noe vi trenger, selv om det gjenstår veldig mye arbeid. Det kreves også en videre debatt om hvordan slike indikatorer kan brukes for å bli måling med mening.

Utvalget fikk også utarbeidet en rapport som sammenligner resultater og ressursinnsats for en gruppe land. Her kan vi merke oss dansk forsknings sterke stilling. Samtidig er den noen påfallende mønstre som så vidt jeg kan se, ikke kommenteres. Utviklingen for Norge og Danmark er forbausende lik på flere indikatorer, men nivået er ulikt. Jeg synes dette fortjener oppmerksomhet.

Indikatorene ser på resultater av forskning (primært publiseringer) i forhold til offentlig ressursinnsats. Resultatene måles nokså likt, men det er stor variasjon i hva offentlig ressursinnsats omfatter. Vi vet at det i Danmark er en betydelig industriell FoU-innsats innenfor områder med høy vitenskapelig publisering. Hva betyr dette? Og hva betyr det at vi i Norge fordeler offentlige forskningsressurser til hele høgskolesektoren som en del av basisbevilgningen. Det gjør ikke danskene. Hvordan ressursinnsatsen er sammensatt er avgjørende hvis vi skal kunne bruke analysene til å forstå effektivitet og kvalitet i det norske forskningssystemet. Utvalget burde ha gravet dypere.

Utvalget ser det som et hovedmål å bidra til at forskningssystemet blir åpnere for det mest nyskapende. Dette handler om forskeres muligheter for å oppnå finansiering av gode prosjekter. Et sentralt forslag er å øke den frie prosjektstøtten. Dette er det samme som Forskningsrådet har sagt i flere år, men et forslag om 2 milliarder (mot knappe 600 mill i dag) må begrunnes med bedre analyser. Hva kan være årsaken til at den frie prosjektstøtten er så etterspurt, hvem det er som søker og hva betyr den store avslagsprosenten?

Utvalget har også et snevert syn på finansiering av forskning. Man tar som premiss at alle tematiske satsinger har anvendte og ikke fagutviklende siktemål. Bare fri prosjektstøtte sikrer fornyelse. Dette stemmer ikke. Utvalget drar med seg de språklige fellene forskningspolitikken er rik på. ”Fri forskning” snakkes det om når man mener fri prosjektstøtte. ”Tematisk styrt forskning” omtaler man det når prosjektet finansieres av et tematisk program. Men det kan være akkurat like mye eller lite styrt enten det er finansiert av et program eller fri prosjektstøtte.

En betydelig del av øremerkingen av forskningsmidler til tematiske programmer eller andre formål, skjer ut fra mål om fagutvikling og fornyelse i forskningen.  Et godt eksempel er det store programmet ”Funksjonell genomforskning”. Problemstillingen om hvordan midlene styres, er i høyeste grad relevant, men et ekspertutvalg bør overskride forenklingene i den veletablerte debatten.

En god utvikling i norsk forskning er helt avhengig av at institusjonene gis større selvstendighet og tar et tydeligere strategisk ansvar. Fagerberg-utvalget synes å overse dette. Det tar opp et forhold som lenge har vært erkjent, at enkeltforskere ved universitetene sliter med å få realisert forskningstiden sin på grunn av for lite driftsmidler. Kristin Clemet etablerte i 2005 en ordning for å bøte på dette. Her lanserer utvalget et forslag om å gi enkeltforskere små driftsmidler ut fra hvor mange publiseringspoeng de oppnår.

Jeg deler utvalgets syn om at dette er et reelt problem ved dagens forskningsfinansiering, men forslaget om en Forskerfunn-ordning kortslutter institusjonenes ansvar. Det er alvorlig fordi problemet med mangelen på små driftsmidler nettopp er noe institusjonene må ta tak i. Økte forventninger til institusjonene koblet med økt selvstendighet og styringsansvar, er veien å gå. Rapporten ”Et åpnere forskningssystem” inviterer til motforestillinger men dermed også til en debatt vi trenger.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (4) Merket , , , , |

EUs innovasjonsindeks feiltolker norsk innovasjonsevne

13.03.2011 – 22:20

EUs innovasjonsindeks har gitt nye oppslag om at norsk innovasjonsevne er svak. Indeksen egner seg godt som et varsel om at vi må sette innovasjonsevnen i fokus. Det er viktig og nødvendig. Men indeksen er ikke egnet til å si noe samlet om Norges stilling. Den har alltid rangert Norge lavt på innovasjonsevne til tross for meget gode resultater når det gjelder verdiskaping og produktivitet, det innovasjonen skal bidra til. OECD har snakket om det norske paradokset.

 Å si at Norge ikke er en sinke på innovasjon, er ikke forsøk på bortforklaring. To spørsmål bør stilles: Hvorfor feilbedømmer indeksen Norges samlede innovasjonsevne? Og enda viktigere: Hvilke lærdommer kan den gi for en norsk innovasjonspolitikk?

Min kortversjon av første spørsmål er denne: Vi har i Norge utviklet verdens mest avanserte ressursbaserte næringer gjennom innovasjon, men indeksen er konstruert slik at den ikke fanger dette. Vår høyteknologiske og verdensledende petroleumsnæring fanges ikke opp, fordi utviklingskostnadene er små i forhold til omsetning. Tilsvarende gjelder i stor grad for leverandørindustrien og indeksen fanger i liten grad opp den teknologiske og kommersielle suksess vi har hatt i havbruksnæringen bygget på forskning og teknologiutvikling. Det samme gjelder for produktivitetsutviklingen i prosessindustrien og i tjenestesektoren.

Indeksen viser at vi står sterkt på utdanning og offentlig finansiert forskning. Vi skårer lavt på forskning i næringslivet og på innovasjon i små og mellomstore bedrifter, selv om dataene for det siste har svakheter. Næringer med høy dynamikk og innovasjonstakt, står svakt i Norge og det er en utfordring. Men vi utnytter et høyt kunnskapsnivå og skårer bra på kunnskapsintensiv sysselsetting og kunnskapsbasert tjenesteeksport.

En norsk innovasjonspolitikk må satse videre på våre sterke næringer. Men i tillegg må vi legge til rette for at IKT, bioteknologi og nanoteknologi kan være drivere for norsk innovasjon. Da må vi satse på forskning og sikre økt evne til å kommersialisere resultater og ideer sprunget ut av forskning. På dette punktet sier EUs indeks noe viktig om en svært lav på aktivitet på sikring av intellektuelle verdier (patenter, varemerker, design), selv om relatering til BNP gjør situasjonen verre enn den er.

Norge har som andre land innovasjonsutfordringer. Men en indeks som skjærer alle over en kam, må tolkes mer nyansert. Da kan den gi innsikt om et svært viktig emne. I Norge har vi i dag en unik økonomisk styrke og det er ekstremt viktig å diskutere hvordan vi best kan forvalte vår sterke stilling med tanke på framtida. Jeg tror kunnskap trumfer det meste.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , |

Uredelighet i forskning – få store men flere små forseelser

09.03.2011 – 17:22

En ny spektakulær uredelighetssak rulles nå opp i Danmark. En meget lovende forskerkarriere er etter alt å dømme over. Igjen står en tidligere forskningsminister med redusert troverdighet etter å ha engasjert seg sterkt på vegne av den anklagede. Og rektor på Københavns universitet er også trukket inn, om enn i en birolle og helt uten mistanke om selv å ha vært kjent med fusket. Samtidig som Penkowa-saken har aktualisert fusk i forskning fikk vi besøk av den mest respekterte faglige autoritet på uredelighet i forskning, Nick Steneck fra University of Michigan. 

La oss ta en ting om gangen:

Milena Penkowa er en 37 år gammel hjerneforsker, inntil desember 2010 ansatt ved København universitet. Hun har fått flere utmerkelser og priser for sin forskning. Weekendavisen i København har etter hvert fått fram fakta som har ledet til gransking av en rekke forhold ved Penkowas forskning. Allerede i 2004 var hun under mistanke, men tvilen kom henne da til gode. Nå er det dokumentert at saken fra den gang, som dreide seg om påstand om fabrikasjon av data, faktisk var uredelighet. Det er også påvist at Penkowa har forfalsket dokumenter og i tillegg gitt grovt feilaktige opplysninger om hendelser i sin egen familie.

Penkowa utmerket seg tidlig med meget iøynefallende forskningsresultater, men skapte altså tidlig uro hos kolleger om at alt kanskje ikke var som det skulle være. Da saken på nytt kom opp høsten 2010 sa Penkowa opp sin stilling på København universitet. Igjen er det altså fabrikasjon av data det er tale om, en svært grov uredelighet, men ikke helt uvanlig i store uredelighetssaker. Det hører med til historien at da Den Sundhetsvidenskabelige Forskningsråd i Danmark ikke ville støtte hennes forskning, skrev hun et anklageskrift som hun tilsynelatende fikk forskningsministeren til å legge fram for det aktuelle forskningsrådet. Dette ble trukket inn i en evaluering av de danske forskningsrådene som jeg selv var med på. Skriftet ledet fram til en omlegging av hvordan forskningsrådene nå behandler søknader.

Nick Steneck er professor emertitus fra Michigan universitetet. Han er middelalderhistoriker, men har viet store deler av sitt liv til et systematisk arbeid for å fremme “Research Integrity”, redelighet i forskning. I forrige uke besøkte han Oslo og jeg fikk anledning til et eget møte med ham og han ha på et internt seminar en meget god presentasjon av bredden i arbeidet for redelighet i forskning. Han var primus motor bak den første verdenskonferanse om temaet og også den andre som fant sted i Singapore i fjor sommer.

Ut av den siste konferansen kom Singapore-erklæringen i 13 punkter. Den er vel verdt å lese og reflektere over. Den tar opp en rekke områder hvor uredelighet kan skje og Steneck viste ved sin gjennomgang hvilken kapasitet han er på området og han viste med eksempler hva dette kan være på de ulike punktene. 

Hva er koblingen til Penkowa-saken? Jo, de spektakulære sakene innenfor forskningsfusk er få. De har gjerne en personlig komponent som bidrar til forklaringen om hvorfor det kunne skje. Men Steneck viser at en bred tilnærming til forskningsintegritet viser en lang rekke gråsoner hvor det nok skjer mange flere overtramp enn vi skulle ønske. Derfor er systematisk kunnskap om dette feltet av største betydning, ikke minst som et viktig element i forskningsutdanningen.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , |

Meitemark som forskningsobjekt

16.02.2011 – 08:26

En av våre store utfordringer framover vil være å få forskningstalentene til å søke seg forskning. Vi kan ikke ta det for gitt at de som kan bli fremragende forskere velger en slik karriere. Derfor må vi aktivt legge til rette for dette. En inngang er å vekke interesse for forskning allerede i skoleårene. Forskningsrådets Nysgjerrigper-tiltak er rettet mot barn og unge og skal vekke interesse gjennom spennende formidling og konkrete aktiviteter. Forskningsdagenes ulike aktiviteter er et annet tiltak som kan gjøre en forskjell.

I fjor introduserte vi en ”forskningskampanje” som et integrert tiltak i Forskningsdagene. Den oppsummeringen jeg nå har fått anledning til å se på nytt, viser at denne kampanjen virkelig har klart å engasjere mange barn gjennom å trekke dem inn i aktiviteter som har gitt direkte gir bidrag til vitenskapelig arbeid.

I utforming av kampanjen ble det lagt vekt på at oppgaven skulle være lett å gjennomføre for skolene. Den skulle være tilpasset læringsmål for flere klassetrinn og ha en tematikk som barn kunne oppleve som relevant og motiverende. Det var også et mål at kampanjen skulle bringe fram ny kunnskap, ikke bare for den enkelte men også i sin helhet. Summen av den enkelte elevs og klasses arbeid skulle bidra til noe større.

Hva var det vi inviterte barna med på? Jo, vi inviterte til artsbestemmelse av meitemark. Målet var å få et stort antall observasjoner av meitemark fra hele landet og disse skulle gi bedre oversikt over utbredelsen av våre 19 arter. Det var også et mål at prosjektet skulle gi økt kunnskap om det utrolige, nyttige lille dyret.

Det var 233 klasser som deltok og innsatsen har resultert i et vesentlig oppdatert Artskart. Rapporten fra skoleprosjektet er klar over vinterferien, og dere kan glede dere til spennende resultater fra skolelevenes forskningsinnsats i fjor høst!

Tenk – noe så enkelt som å få skoleklasser til å grave opp meitemark, kan gjøres til nyttig forskning. Barna engasjeres og ser hvordan deres bidrag går inn i en større sammenheng. Jeg tror at dette gir en erfaring og et minne som kan tenne en liten gnist i et forskertalent.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , , |

Om programmer i Forskningsrådet

25.01.2011 – 15:47

I den forskingspolitiske debatten hevdes det ofte at så å si alle Forskningsrådets midler formidles til forskerne gjennom forskningsprogrammer, mens nesten ingen ting kanaliseres til det man kaller nysgjerrighetsdrevet forskning eller fri forskning.

Jeg oppfatter at hovedpoenget i debattinnleggene er et ønske om at den tematisk helt åpne konkurransearenaen for forskningsprosjekter skal få økte budsjetter. Dette ønsket er helt i samsvar med det hovedbudskap Forskningsrådet har sendt til politiske myndigheter gjennom sine budsjettforslag. For inneværende år ble dette budskapet besvart med en økning til den åpne prosjektstøtten med 60 mill. kroner slik at det i 2011 vil være totalt 524 mill. kroner mill. kroner i potten. For neste år (2012) har Forskningsrådet lagt opp til å omdisponere 46 mill. kroner slik at man kan få til en ytterligere økning selv uten vekst i budsjettet fra KD.  Vårt vekstforslag ville gi ytterligere 140 mill. kroner i vekst, slik at nivået da ville komme på 710 mill. kroner, dersom vekstforslaget innfris.  Det er gode grunner for å øke denne ordningen.

Men debattinnleggene om å øke den åpne prosjektstøtten, preges ofte av angrep på forskningsfinansiering gjennom programmer. Disse angrepene bygger – så vidt jeg kan bedømme – ofte på gale forutsetninger, og de skaper derfor uriktige bilder av hvordan finansieringen av norsk forskning foregår. Når jeg og andre fra Forskningsrådet må rykke ut og korrigere slike oppfatninger, tolkes det lett som om vi ikke forstår ønsket om at den åpne prosjektstøtten skal kunne finansiere flere prosjekter. Dermed forvirres debatten ytterligere.

La meg ta opp noen spørsmål jeg mener er viktige.

Går alle midler til programmer? Budsjettene til alle våre tematiske og teknologiske forskningsprogrammer (brukerstyrte programmer, handlingsrettede programmer, grunnforskningsprogrammer og store programmer) summerer seg til halvparten av midlene som går gjennom Forskningsrådet. . Halvparten av programmene er svært langsiktige satsinger med stor faglig og tematisk bredde.

Er det bare den åpne prosjektstøtten som rommer grunnforskning? Den åpne prosjektstøtten er supplerende til annen prosjektstøtte. . “Forskerinitierte”, “nysgjerrighetsdrevne”, “frie” prosjekter finansieres fra mange ordninger i Forskningsrådet. Det spesielle med den åpne prosjektstøtten er at her tas alle søknader i mot, uavhengig av tema, mens programmer normalt avgrenses mot bestemte teknologiområder eller temaer. Men grunnforskning rommes i mange programmer.

Er alle programmer politiske bestillinger? Politikerne prioriterer de store temaene i norsk forskning gjennom forskningsmeldinger og gjennom årlige bevilgingsbrev. Dette følge ofte opp med programsatsinger. Innretningen på programmene kan variere stort, der mange er brede og åpne innenfor et bredt tema. Men programmer initieres også av fagmiljøene ut fra faglige vurderinger og hensyn. Det store programmet Funksjonell genomforskning har en slik forhistorie. Begrunnelsene for programmet var svært sterke. Initiativ om å starte programmer kommer altså også fra fagmiljøene selv.

Er politiske prioriteringer legitime i forskning? Forskning og forskningsbasert kunnskap betyr stadig mer for samfunn og næringsliv. Økt satsing på forskning begrunnes nettopp i dette, både gjennom den forskningsbaserte høyere utdanning og gjennom økt innsats på områder hvor det er stort kunnskapsbehov. Det er gode grunner for at det politiske system er med å sette retning for norsk forskning. Men samtidig må oppfølgingen av slike prioriteringer skje gjennom et system som kan bygge inn en forståelse for hva som kreves for å få fram god forskning, og gi rom for de faglige vurderingene som er nødvendige for å velge ut de beste prosjektene.

Hvem bedømmer prosjektene og hvem tar beslutningene? Et forskningsråd bygger i stor grad på fagfellevurderinger. Prosjektsøknader vurderes og bedømmes av fageksperter på emnet. Beslutningene tas av faglig sammensatte kollegiale organer. Hvis Forskningsrådet avviser en søknad, er det etter at fageksperter har vurdert den og etter en rangering innenfor tilgjengelige økonomiske rammer. Og det er heller ikke slik at forskerne fordeler midlene mellom seg. En gjennomgang av tallene våre viser at personer som selv sitter i programstyret er prosjektledere i søknader om 6 promille av midlene Rådet fordeler. Det praktiseres strenge habilitetsbestemmelser.

En god balanse! Debatten om hvordan det skal satses på forskning, er helt nødvendig. Begrepet grunnforskning ble formet for å understreke at det må være en balanse mellom det å satse på grunnleggende kunnskapsutvikling og det å satse på forskning for anvendelse på etablerte problemstillinger. Nettopp fordi forskningens anvendelsespotensial er så åpenbart, kunne grunnforskningsbegrepet skjerme mot at man blir for utålmodig og satser på lite på forskning som ikke sikter mot anvendelse på kort sikt.

Debatten om forskningsfinansieringen dreier seg mye om denne balansen mellom satsing på langsiktig, grunnleggende forskning og en mer kortsiktig, anvendelsesorientert forskning. Og til tross for at de store midlene til universiteter og høgskoler går gjennom en basisfinansiering som ikke er bundet til temaer, er den “eksterne” finansieringen svært viktig. Denne må ha en tilstrekkelig stor åpen prosjektstøtte, hvor kvalitet er det eneste kriterium for bevilgning. Det er derfor svært gode grunner for å tale den åpne prosjektstøttens sak, men vi bør ikke gjøre det ved å hevde at all annen forskningsfinansiering er gal. Programfinansieringen skal fremme forskning på bestemte temaer og teknologier og sikre god nasjonal koordinering og arbeidsdeling. Også her må man ha tilstrekkelig åpenhet for nye problemstillinger og – der det er relevant ut fra programmets mål – også gi rom for grunnleggende forskning.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket , , , |

Vi trenger klare spilleregler for forskningsoppdrag

06.12.2010 – 13:13

Det er de siste uker påvist at departementene har vært uryddige i rollen som oppdragsgiver for forskning. Her må det ryddes opp slik at prinsippet om forskningens frihet ikke krenkes. Det må etableres klare spilleregler for når offentlig oppdrag må defineres som et forskningsoppdrag som må følge en oppdragskontrakt. Her er svært mange enige. Men i kampens hete har debatten også hatt en slagside som tenderer til å gjøre all dialog mellom forskere, oppdragsgivere og brukere illegitim. Det er derfor nødvendig å se departementenes kunnskapsbehov og forskningens rolle i et bredere perspektiv.

Vi har i Norge i mange år hatt en forvaltning som aktivt bruker forskning og utredning som grunnlag for politikkutforming. Særlig fra 70-tallet vokste departementenes etterspørsel etter forskning og vi har nå vi et betydelig antall forskningsinstitutter, ikke minst samfunnsfaglige institutter, som får en stor del av sine oppgaver fra denne etterspørselen.

Kunnskapsbehovene har vært kanalisert gjennom særlig to kanaler, Forskningsrådet og oppdragsmarkedet. Forskningsrådet har siden tidlig på 80-tallet organisert handlingsrettede forskningsprogrammer, og den såkalte “Langslet-doktrinen” (1984) stadfestet dette som en hovedmodell. Forvaltningen definerer overordnede kunnskapsbehov og spørsmål, men det er programstyrer med fagpersoner og brukere som utformer den faglige programplanen. På dette grunnlag kan forskningsinstitusjonene søke om prosjektfinansiering. Også denne modellen er diskutert ut fra spørsmålet om forskningens uavhengighet og langsiktighet, men i store trekk har modellen fungert godt og hatt legitimitet.

Også når forvaltningen har ønsket å evaluere politiske reformer og tiltak, har Forskningsrådet ofte kommet inn, nettopp ut fra spørsmålet om uavhengighet. Forskningsrådet har kunnet etablere en sunn armlengdes avstand fra bestiller. Debatten vi står oppe i viser vel at denne tenkningen kunne vært brukt i enda større grad.

Men debatten har først og fremst dreid seg om den andre kanalen, at departementene hele tiden også har gitt direkte oppdrag til forskere eller konsulenter. Denne praksis var lenge et nokså uklart farvann med svak forståelse av hva slags arbeidsvilkår forskning må ha. For fire år siden fikk vi derfor en standardkontrakt for oppdragsforskning. Men så viser det seg at denne fortsatt ikke brukes så ofte fordi departementene ønsker å inngå kontrakter som gir mer kontroll over arbeidsprosess og resultat. Flere forskningsinstitutter har følt seg presset til å inngå kontrakter som begrenser deres kontroll og rett til publisering.

I tillegg har vi sett flere eksempler på at departementene også ønsker å påvirke vurderinger og konklusjoner selv om instituttene ser oppdraget som forskning. Dette viser at det mildt sagt er uklare normer for hva et forskningsoppdrag innebærer. Forsøk på å diktere hva som skal stå eller ikke stå i en forskningsrapport, er selvsagt helt uakseptabelt.

Men noe av debatten har vært så opptatt av å understreke dette prinsippet, at man har mistet av syne hvordan forsker, oppdragsgiver og “bruker” i denne type forskning også har legitime dialoger, ja at slike dialoger ofte er en del av dette kunnskapssystemet. Det uomtvistede prinsipp at forskeren bestemmer hva som skal stå i forskningsrapporten, må altså ikke forståes dit at det skulle være uakseptabelt for oppdragsgiver å være i dialog med forskeren også i forskningsoppdrag. Departementet har ofte meget god kunnskap om saksfeltet og er derfor en relevant innspiller til forskerens arbeid. I og med at også forskeren gjør valg og vurderinger ut fra perspektiver og verdier, er det også interessant å gå i dialog med forskeren om dette, særlig når forskningen gjelder politisk kontroversielle spørsmål. Vi må derfor ikke bli forbauset eller oppbrakt over at slike dialoger finner sted.

Hvor leder et slikt syn? Jo, nettopp fordi også forskningskunnskap bygger på verdier og perspektiver, må det være full åpenhet om de valg som gjøres. Det må være helt klart at forskeren har siste ord og står ansvarlig for sitt arbeid både overfor andre forskere og overfor andre samfunnsdeltakere med innsikt i feltet. Et forskningsoppdrag skal nettopp kvalitetssikres gjennom en åpen publisering med mulighet for kritikk både fra leg og lærd. Prinsippet om åpenhet er også viktig der oppdraget inngår som premissgrunnlag for politikkutforming. Da må nettopp hensynet til demokratiet tilsi at et slikt kunnskapsgrunnlag er åpent tilgjengelig for alle.

Samtidig må vi akseptere at departementene, som andre oppdragsgivere, kan ha behov for å samarbeide med kunnskapsleverandører til mer avgrensede oppdrag hvor det er legitimt å styre mer og arbeide mer lukket. Forvaltningen er blitt mer politiske sekretariater og medietrykk gjør påvirkning av informasjonsstrømmer viktigere. Generelt ser vi et voksende marked for kunnskap hvor mange aktører vil delta og hvor kunnskap også er en vare. Men skal departementene bruker forskere som konsulenter i slike oppdrag, må premissene være klare og behovet for styring og begrenset åpenhet må kunne klart begrunnes. Hovedprinsippet også her må være mest mulig åpenhet, hvis det for eks dreier seg om utredninger eller lignende materiale.

Er det slik at forskningsinstitutter bør holde seg unna det som ikke er forskningsoppdrag. Jeg tror ikke det er veien å gå. Selv om forskningsinstitutter primært skal drive forskning, må de også kunne ta andre oppdrag der dette er godt begrunnet. Men dette gir også instituttene et ansvar. De må bare inngå i samarbeidsforhold som ikke kan beskyldes for samrøre og brudd på normer for hvordan forskningsinstitusjoner bør opptre.

Jeg mener hovedgrepet må være å utvikle tydeligere normer for når et oppdrag fra departementene må defineres som et forskningsoppdrag og når det er legitimt å bruke andre oppdragsformer. Tilsvarende må det etableres tydelige spilleregler for hva et forskningsoppdrag må innebære for samspillet mellom forsker og oppdragsgiver. Vi trenger også en forbedret standardkontrakt for forskningsoppdrag som Kunnskapsdepartementet nå har tatt initiativet til. Dette vil sikre at alle forstår hva oppdragsforskning innebærer. Forskning har i mange år hatt stor betydning for kvaliteten på politikkutvikling og forvaltning. Det må vi ta vare på og da er det avgjørende at forskningen har høyeste legitimitet. Her har alle parter et ansvar.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (0) Merket |

7. rammeprogram evaluert

13.11.2010 – 17:02

I går – fredag den 12. november – ble midtveisevalueringen av EU’s 7. rammeprogram lagt fram. Jeg har hatt gleden av å være med i ekspertgruppen.  Det har selvsagt krevet en god del arbeid, både til forberedelser og til deltakelse på møter i Brüssels – ikke få heldags- og todagers møter. Men et slikt arbeid er først og fremst en stimulerende og lærerik erfaring.

Det 7. rammeprogrammet er verdens største forskningsprogram.  Bak ligger EU’s omfattende ambisjoner om å styrke forskningen og det er lagt betydelige budsjetter i potten. Programmet består av et bredt sett av delprogrammer og utlysningsformer. Det utvikles programstrategier for hvert delprogram, det utlyses midler og det organiseres søknadsbehandling med et stort antall fageksperter involvert. Å gjennomføre et slikt program krever meget høy profesjonalitet og kompetanse. Min respekt for EU-kommisjonen har ikke blitt mindre gjennom å komme tettere på enn noen gang før.  Også ekspertgruppen har vært møtt med et meget profesjonelt opplegg og en stab som har lagt godt til rette. For egen del har jeg i tillegg fått god støtte fra kollega Svend Otto Remøe, som selv har betydelig erfaring fra EU-kommisjonen.

Et evalueringsarbeid er et team-arbeid og en internasjonal ekspertgruppe bringer sammen folk fra ulike land, ulike fag og med nokså ulike erfaringer. Samtidig var vi alle vel bevandret i forskningens og forskningspolitikkens irrganger. Gruppen hadde faktisk en nordisk slagside, med medlemmer fra Finland (to) , Estland, Sverige, Norge, Danmark (riktignok opprinnelig spansk) i tillegg til medlemmer fra Irland, Belgia og Tyskland. Rapportøren var britisk, Iain Begg fra London School of Economics. Rolf Annerberg fra Sverige, leder av FORMAS, et av de svenske forskningsrådene, har ledet arbeidet på en svært god måte. Det er en positiv “bieffekt” av arbeidet at man kommer inn i et svært stimulerende arbeidsfellesskap gjennom en slik evalueringsgruppe.

Arbeidet har bygget på en rekke kilder. EU-kommisjonen utarbeider selv regelmessig såkalte Monitoring reports – framdriftsrapporter – som gir mye data. Vi kunne også bygge på en rekke evalueringer av delprogrammer og virkemidler. Vi fikk også en lang rekke presentasjoner av de ulike aktivitetene innenfor programmet, i tillegg til innspill fra ulike interessenter (stakeholder consultation) og interesseorganisasjoner. Gruppen engasjerte også uavhengige eksperter som utførte spesialanalyser på viktige problemstillinger.

Hvilke konklusjoner har vi kommet fram til? La meg her først trekke fram én, som til gjengjeld har vært klar svært tidlig i arbeidet – behovet for forenkling. Ekspertgruppen ber om et kvantesprang når det gjelder forenkling av administrative rutiner. Alle målgrupper peker på dette og det er tydelig at mange har dårlige erfaringer. Samtidig er det gjort betydelige forbedringer når det gjelder it-systemer, noe som har gjort livet lettere for mange søkere. Kommisjonen har også lagt fram policynotater om forenkling som peker i positiv retning. Og ikke minst har DG Forskning fått ny generaldirektør – Robert Jan Smits –  med svært høye ambisjoner om forenkling. Robert Jan nyter høy tillit både i og utenfor kommisjonen, og jeg er trygg på at det vil tas viktige grep her.

En annen konklusjon gjelder den store nyskapningen – Det europeiske forskningsrådet. Dette er et delprogram uten tematiske føringer, og som lyser ut midler til fremragende enkeltforskere, “starting grants” og “advanced grants”. Dette delprogrammet var en stor milepel i EU’s forskningsfinansiering og får meget god tilbakemelding fra alle som har uttalt seg, selv om også dette programmet har vært plaget av krevende administrative rutiner.

Evalueringsrapporten gir en bred behandling av rammeprogrammet. Den kan anbefales  til alle som er interessert EU-forskningen. Den vil være et viktig dokument ikke minst for planleggingen av neste rammeprogram.

…. Og samme dag som evalueringen ble lagt fram, arrangerte Kunnskapsdepartementet et bredt høringsmøte om den forestående evalueringen av Norges forskningsråd!

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (1) Merket , , |

Doktorgradsstudentens usikkerhet!

18.10.2010 – 12:08

Denne uken deltok jeg i en debatt på i regi av doktorgradsstudentene i basalmedisin i Oslo. Utgangspunktet for initiativet var studentenes følelse av stor usikkerhet knyttet til det å satse på en forskerkarriere. De stilte spørsmål som

“Hva kan gjøres for å lage mer stabile forhold etter endt doktorgrad? Er flere stillinger og mer penger nok? Kreves det strukturelle endringer? Hvordan kan vi få unge forskere til å forbli i akademia? Har man eksempler på universiteter som har lykkes? Hva har de gjort?”

Både utgangspunktet og selve debatten gjorde det enda tydeligere for meg hvor viktig det er at det blir lagt bedre til rette for rekruttering til forskning.  Det slo meg at situasjonen kan sees på  som uttrykk for en slags voksesmerter. Vi har på relativt få år fått en betydelig vekst i antall phd-stipendiater, uten at man har klart å bygge opp strukturer og systemer som kan gi studentene hjelp og støtte i karriereplanleggingen og som kan sikre større forutsigbarhet for videre karriereløp. Et slikt behov blir opplagt større når gruppen av rekrutter blir stor.

Vi har nå med andre ord et stort antall dyktige og motiverte studenter i en krevende studiesituasjon og med stor usikkerhet om videre karriere. Med hard og målrettet satsing ønsker mange å kunne se for seg en neste etappe hvor det kan arbeide videre med forskning.  Men det synes ikke opplagt. Tvert i mot opplever dem stor usikkerhet for framtiden, samtidig som støtteapparatet rundt som kunne vært til hjelp for å takle situasjonen, ikke finnes.

Det er svært gode grunner til å sette disse utfordringene på dagsorden. Og selv om institusjonene allerede er presset, må se hvordan de kan gjøre mer for å bistå i karriereplanlegging og utvikle mekanismer som kan gjøre det enklere for studentene å se en vei videre.

Jeg pekte i debatten på at disse problemstillingene nå også står  høyt på dagsorden i Europa. Kommisjonens egen visjon om å utvikle et “europeisk forskningsområde” (ERA) legger stor vekt på rekruttering og mobilitet. En sammenslutning av europeiske forskningsuniversiteter – The League of European Research Universities – har fått utarbeidet rapporten “Harvesting talent: strengthening research careers in Europe “ (pdf). Denne rapporten legger stor vekt på hvordan det konkret kan legges bedre til rette for å sikre den rekrutteringen vi ønsker. Rapporten setter fokus på at det må etableres stillinger som ivaretar forskningsbehov og karriereutsikter til forskerne, strukturerte karriereløp som viser ulike muligheter, også utenfor akademia, konkurransedyktige lønns- og arbeidsbetingelser, opp noen viktige punkter, støtte til karriereplanlegging, også ulike karriereløp. Alle institusjoner må samarbeide om å skape slike rammer rundt rekruttering til forskning, også de som finansierer forskning.

Av Arvid Hallén | | Publisert i Ikke i bruk | Kommentarer (2) Merket , , , |